Komponist Knut Vaage er oppvokst på Sunde, bare noen mil unna Rosendal. I forrige uke var han festivalkomponist på siste utgave av Rosendal kammermusikkfestival.

Festivalkomponist Vaage i Rosendal

Knut Vaage trodde lenge musikkdrømmen var uoppnåelig. I år hadde han æren av å være festivalkomponist under Rosendal Kammermusikkfestival der seks av hans komposisjoner ble fremført.

Tekst: Brita Skogly Kraglund | Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

– Det var helt fantastisk da Leif Ove ringte og spurte. Og jeg hadde noen verk jeg kunne bearbeide til urframføringer på festivalen, sier en entusiastisk Vaage torsdag morgen.

Åpningskonserten kvelden før er over. Der fikk hans Bumerang fra 2011 strålende mottakelse, fremført av strykekvartetten Opus13.

– De var gode til å dekode stykket mitt. Jeg sa til dem at de hadde skjønt musikken min med røntgensyn på kryss og tvers.

Samme kommune

63-åringen er fra Sunde i Sunnhordland, noen mil sør for Rosendal.

– Det er i samme kommune, og vi har Hardangerfjorden felles. Sunde har flott natur og en vakker skjærgård.

Nå bor og arbeider han i Bergen, mens han har hytte på Sunde.

Der vokste han opp på gård, som den yngste av fem brødre. Lille Knut ville spille, så han klatret opp på pianokrakken. Men det var vanskelig med profesjonell lærer, for det var før den kommunale musikkskolen. Derfor valgte han en annen utdanning, som tømrer. Musikken brukte han til å spille jazz i band. For å få bedre teknikk ved tangentene, søkte han seg inn på intstrumentallinja på Griegakademiet. På skrå inn i musikken, som han uttrykker det.

Under årets festival ble seks av Knut Vaages komposisjoner fremført.

– Ikke akkurat den mest praktiske måten å komme inn, men med bakgrunn i en bondefamilie, blir man tidlig voksen. Du lærer om syklusene og å jobbe systematisk. Alt henger sammen. Jeg har noe å formidle som jeg har fått fra de gamle.

– Når begynte du å komponere?

– Da jeg var bitte liten. Jeg fikk ideer i hodet. Skrev mine egne noter og var veldig nøye. Jeg var en liten nerd. Lærte meg gotisk også. Det var jo en litt spesiell oppdragelse. Jeg gikk ikke i barnehage, hjalp heller til i arbeidet mens brødrene mine var på skolen. Jeg diltet etter og snakket med de gamle.

Og blant de gamle var bestefaren Ragnvald Vaage.

– Geirr Tveitt lagde radioprogram med bestefar som var dikter. Han var med på utviklingen av det nynorske språket, holdt foredrag og var småbruker.

Skape musikk

Vaage hadde aldri hørt samtidsmusikk da han kom til konservatoriet i Bergen for å studere. Det hadde gått i jazz og klassisk. Men der, i en periode med samkjørt musikkundervisning om vår tids musikk, skjedde det noe.

– Jeg begynte å skrive musikk med en gang. Lyttet til alle de store modernistene: Norheim, Ligeti, Schönberg, Messiaen. Jeg satt timevis på biblioteket, leste partitur og lyttet. Det var virkelig en god skole. Dessuten var jeg vant til å lage musikk og spille i band. Så for meg var det helt naturlig å skape musikken selv.

I tillegg trekker han frem konsertserier med studenter, masse flotte forelesere og deltakelse på mesterklasse:

– Vi fikk herje på. Jeg skrev et bestillingsverk to måneder før eksamen. Så fikk jeg begynne på det første studiet i komposisjon. Der var jeg ferdig i 1990, og jeg fikk bestillinger med en gang. Blant annet til Baroniet i Rosendal. Jeg skrev en sangsyklus med bestefars tekster.

Vaage har samarbeidet med kontratenor Daniel Sæther over lengre tid. Under årets festival fremførte Sæther og tidligmusikkensemblet Ensemle C4 flere av disse komposisjonene.

Optimisme

Komponisten mener 1990-tallet var en ideell tid å komme seg ut. Det var optimisme i ny-musikkverden.

– Nå er det bedre komposisjonsutdanning på Griegakademiet, men stemningen i verden legger en demper på mye. Jeg tror folk kan bli preget mentalt av krise og kriger, og menneskene trenger kunsten for å bearbeide. Det er veldig dumt å trappe ned kunstlivet når det blir vanskelig. Vi trenger kunsten som møtepunkt og for å bearbeide tanker og følelser. Musikken samler folk rundt i hele landet. Vi må ikke trappe det ned.

Vaage sier han har klart seg økonomisk fram til nå.

– Hvordan er det med oppdrag?

– Jeg har hatt nok oppdrag frem til nå, og har planer og ideer fremover. Jeg er veldig glad i prosjekter og samarbeid, og ønsker å ha god kontakt med musikerne. Vi har en felles sak om å fornye uttrykket, og å komme oss videre.

– Bruker du mye tid med musikerne i forkant av komposisjonen?

– Så mye som mulig. Jeg har for eksempel brukt mye tid med kontratenor Daniel Sæther. Han har bestilt flere av verkene som er fremført her i Rosendal.

– Forandres det mye underveis?

– Ja, det skjer både små og store forandringer. Særlig med solister vil vi ofte videreutvikle stoffet sammen. Og jeg må ta hensyn til fysiske begrensninger på instrumentetene. Jeg er veldig opptatt av sånt. Dessuten kan jeg ikke selv spille alle instrumenter, så jeg vil gjerne lære av musikerne sin detaljerte kunnskap om sine instrument. Det er små marginer på framføringene, som i toppidrett, så jeg vil gjerne tilrettelegge best mulig for utøverne.

Forhåndsdialog

Komponisten snakker om prøvetiden.

– Kanskje har vi to prøver, med orkester bare tre timer. Derfor er det viktig at jeg er avklart mest mulig før prøven, og det aller beste er å ha en dialog på forhånd.

Musikken må være spillbar selv når den er litt utfordrende for utøveren. For å få det til, gjelder det å lokke fram dialogen.

– Hvordan?

– Som komponist kan en lett bli monologisk, i og med den kontrollen man har i partituret. Da kan det lett bli uinteressant. En god dialog vil kunne skape et gjensidig engasjement for framføringen, som er vårt felles mål.

Verket *Skråblikk på Haugtussa* ble også fremført på Rosendal, sammen med Griegs sangsyklus.

Naturen følger komponisten inn i partiturene:

– Vi er alle vesener i naturen. Overtonerekka, for eksempel, ligger i naturen, renstemt med enkle forhåndstall. Den er naturlig, og vi opplever avspenning gjennom overtonerekka. Durakkorden inneholder en rask vibrasjon. For at den skal bli renstemt og uten vibrasjon, må du senke tersen bittelitt. Og med denne formen for mikrotonalitet vil akkorden klinge uten vibrasjon. Det gir beroligende og inspirerende lydbilder. Alle blåseinstrument har overtonene i seg, og du finner de på strengeinstrumentene med å stryke lett over en streng.

– Ser du for deg utøvere når du skriver?

– For mindre ensembler, ja. På større ensembler vet man ikke alltid ansiktene og navnene, forklarer han. Men jeg vil gjerne at verket skal være spesifikt tilpasset utøverne.

Skråblikk på Haugtussa sto også på programmet i Rosendal, med Ragnhild Gudbrandsens stemme, Hilde Haraldsens Sveens sopran og Knut Christian Jansson på piano.

– Der jobbet jeg tett med sangeren, i et uvanlig register. Fant hennes lyder, lyder hun kanskje bruker i oppvarming. Profesjonelle sangere har så god kontroll; kan få fram lyder som andre ikke kan. Finner vi en sånn «uhørt» lyd, blir jeg som et barn som får en godtepose. Samarbeidet vårt førte til en bedre framføring, mener jeg.

Intervjuet er nesten ferdig da en kvinne som hadde vært på konserten og hørt Bumerang kommer bort.

– Du skriver så fin musikk. Jeg liker musikk der man ikke vet hva som skjer om fem sekunder eller et halvt minutt. Jeg kjente ikke til Knut Vaage. Men jeg ble totalbegeistret. Jeg liker å la meg overraske, sier hun.

Avslutning

Den siste av Vaages seks komposisjoner på festivalen ble fremført på avslutningskonserten.

Søndag morgen i Riddersalen i Baroniet har Ensemble C4 tatt plass på scenen for å øve på «kom lindereid kom». Cembalisten vil diskutere noe med komponisten før de begynner. Knut Vaage står på knærne med blyant i hånda. De snakker sammen og blir enige om en forandring i partituret.

Slagverkeren bruker tid på å få alle de ulike instrumentene på plass. Så starter de; musikken spilles med masse ulike effekter.

Da de er ferdige med første gjennomspilling, er Vaage svært entusiastisk.

– Yes, kjempegøy. Jeg er imponert. Dette er skikkelig bra. Spill oktaver på cembaloen slik vi snakket om. Har dere ellers noen spørsmål?

Gruppa og komponist diskuterer noen små detaljer i partituret før de spiller gjennom én gang til. To timer senere er det tid for «eksamen» i Riddersalen.

God humør på både Vaage og festivalsjef Andsnes etter konsert i Riddersalen.

Det knappe 10 minutter lange verket mottar stor applaus.

– Og hva syntes komponisten om fremføring og mottakelse?

– Urframføringer har alltid en spesiell energi, og en spenning rundt seg. Verket klinger i konsertsalen for første gang. Det er selvsagt nytt for publikum, men også for utøver og komponist. Jeg er imponert over innsatsen til solist og ensemble, og ser frem til å jobbe videre med dem frem mot innspilling av syklusen. For hele festivalen har jeg blitt overrasket over den veldig gode responsen fra publikum, og deres store engasjement.