Bente Johnsrud. cop. Norbert Schäfer
Bente Johnsrud. cop. Norbert Schäfer

Fin De Partie

I to sammenhengende klokketimer sitter Frode Olsen på scenen i rullestol. En av dem fyller han med sang. György Kurtags opera Fin de partie har vakt oppsikt.


Skrevet av Hilde Holbæk-Hanssen - Foto: Oslo Internasjonale kirkemusikkmfestival om ikke annet er oppgitt.


Det var store forventninger til ungarske György Kurtags første opera. Komponisten er ellers kjent for korte verk i mindre format. Men for Alexander Pereira var det, som direktør i Salzburgfestspillene i 2013, naturlig å plassere en bestilling hos ham. Verket lot vente på seg, og Pereira tok bestillingen med videre til neste stilling ved La Scala i Milano, der operaen hadde verdenspremiere 15. november 2018.

Kritikkene var overstrømmende og Fin de partie ble kåret til Årets urpremiere i både det tyske magasinet OpernWelt og under International Opera Awards i London. Alt uten at vi her hjemme fikk med oss at hovedrollen ble spilt av den norske bassen Frode Olsen, som har mesteparten av sin karriere utaskjærs.

Becketts absurde drama Endgame
Utgangspunktet for operaen er Samuel Becketts absurde drama Endgame (Sluttspill), som Kurtág, på vennen György Ligetis anbefaling, så i Paris i 1957. Dit hadde han søkt seg etter oppstanden i Ungarn i 1956 for studier med Olivier Messiaen og Darius Milhaud.

Stykket handler om den gamle Hamm som sitter i rullestol, hans foreldre Nell og Nagg som har mistet bena i en ulykke og sitter i hvert sitt søppelspann, samt tjeneren Clov, den eneste som kan bevege seg rundt på scenen. Han kan til gjengjeld ikke sitte!

Stykket gjorde sterkt inntrykk på 31 år gamle Kurtág. Da han bestemte seg for å skrive operaen 56 år senere, utarbeidet han libretto av litt over halvparten av den franske utgaven av teksten, og ga verket tittelen Samuel Beckett: Fin de partie: scènes et monologues, opéra en un acte. Han har planer om å skrive mer på operaen, men med sine 94 år spørs det om han rekker det.

– Vi som har spilt den så langt mener at operaen er ferdig komponert, sier Frode Olsen under en samtale med Klassiskmusikks utsendte. – Og vi er ikke i tvil: Dette er et mesterverk!

Frode Olsen. Foto: Joachim Olsen

Tilbud om «noen Kurtág-greier»
Hvordan har det seg at du fikk denne hovedrollen på selveste La Scala?

– Ja, det har jeg lurt på. Jeg fikk spørsmål fra min agent om jeg kunne tenke meg å synge noen «Kurtág-greier» da jeg spilte i Bergen for noen år siden. Jeg spurte hva det var og de visste ikke helt, men sa at det skulle fremføres på La Scala!
Slikt sier man jo ikke nei til. At det dreide seg om en helaftens opera ble han ikke klar over før etter en stund; han fikk nye biter tilsendt stykkevis og delt. At det skulle duge som drama skjønte han ikke før langt ut i prøveperioden.

– Etter hvert kom følelsen av at dette kunne bli noe, forklarer Olsen.

Men at akkurat du fikk tilbudet må jo ha noe med tidligere virksomhet å gjøre. Du har jo spilt en del samtidsopera?

– Ja, jeg har sunget i operaer av Hosokawa, Bosmans, Berg (Wozzeck), Kverndokk (Den 4. nattevakt) og Ligeti (Le grand macabre), men det jeg tror kan ha vært avgjørende var at jeg sang i Messiaens Franz av Assisi i Leipzig i 1998 og Berlin i 2002. At jeg har sunget mye på fransk kan ha også hatt noe å si.

«Tekst og rytme»!
Samarbeidet med komponisten har gjort sterkt inntrykk.

– Jeg ble bedt om å sende inn opptak av det jeg fikk tilsendt. Så ble jeg bedt om å reise til ham i Budapest for endelig godkjenning. Kurtág er kjent for å være nådeløst streng, så jeg var svært godt forberedt før vårt første møte av i alt seks. Det viste seg at han ikke var så opptatt av det tonale, men desto mer opptatt av at teksten kom tydelig frem og at rytmen var eksakt. Han ba meg skrive over notene: «Tekst og rytme!».

– Han ønsket ikke full operastemme; «Du skal formidle!» var bestillingen.

Orkesteret besto av 70 musikere, men den transparente orkestreringen er nesten kammermusikalsk, så hvert ord vi sang kom frem. De vakreste partiene er det Nell som har fått. Det gamle ekteparet i søppelspannene er en kjærlighetshistorie, lik den mellom hans kone Márta og ham selv.

Med så nært samarbeid: I hvor stor grad føler du at du var med på å utforme rollen som Hamm?

– Det vet jeg ikke. Men han skrev om mye etter at vi sangerne kom inn i bildet, så jeg ser ikke bort fra at vi har påvirket resultatet. Det ble ganske krevende å innstudere stadig nye versjoner underveis.

Alex Rodd i The New Yorker omtaler, i sin svært positive kritikk, musikken som typisk Kurtág med trekk fra Debussy, Messiaen og Webern. Den er modernistisk, men med tonale elementer, blant annet et stadig tilbakevendende avbrutt valsemotiv.

– Ja, smiler Frode Olsen og nynner ca. fem toner som slutter brått. – Det spilles på bayan, russisk trekkspill, som skaper en nesten parisisk stemning.


Frode Olsen som Hamm, Leigh Melrose i bakgrunnen som Clov.

Stopp sceneteppet!
Det virker anstrengende å sitte i rullestol og synge i to strake klokketimer – attpåtil med solbriller! Med så komplisert musikk er man vel avhengig av å se dirigenten?

– Det gikk greit, bortsett fra i en forestilling der jeg hadde fått noe av sminken på hendene – et fett stoff som skulle få meg til å se svett ut. Etter at jeg hadde tatt på brilleglassene så jeg ingen ting, så under et av de 15 sekunders sceneskiftene vi hadde måtte jeg rope om hjelp og få stoppet sceneteppet! Men uansett må man stole helt på seg selv i en slik oppsetning. Dirigenten slår deg inn, men du får liten hjelp av orkesteret – alle er avhengige av at alle drar i samme retning.

– Ellers var det ikke jeg som hadde den største påkjenningen på scenen. Mine foreldre, Nell og Nagg, satt på kne i søppelspannene. Det var nok en ganske klaustrofobisk opplevelse, spesielt for Hilary Summers som spilte Nell. Hun er like høy som meg (1,95) og tilsvarende kraftig bygget.

Hvordan har man det etter en slik kraftanstrengelse?

– Man er høy! Klar til hva som helst! Det er en ekstremt tilfredsstillende følelse. Jeg har vært operasanger i 40 år og opplevde at vi hadde vært med på noe helt spesielt. Vi sang seks forestillinger i løpet av elleve dager på La Scala, og i en slik periode må man bare holde spenningsnivået oppe.

Budapest, London Proms, Hamburg, Valencia
Forestillingen går sin seiersgang: Etter Milano og Amsterdam (2019) står en semi-scenisk versjon for tur i Budapest, der komponisten selv skal få oppleve operaen. Han var for svak til å reise til urfremførelsen Milano. Denne versjonen skal også til The Proms i London i august og til Elbphilharmonie i Hamburg i 2021, mens fullscenisk versjon blir satt opp i Valencia i oktober i år og i Paris i 2022.

Du var med på fremførelsen av Ligetis opera Le grand macabre i Oslo. Den måtte vi vente på i over 15 år etter den endelige versjonen. Tror du Fin de partie settes på plakaten litt fortere?

– Det hadde vært fint, men hvis det skal bli med meg må det kanskje bli en semi-scenisk versjon på Festspillene i Bergen? Jeg blir 68 i april…

Utfordringen er herved avlevert, Anders Beyer – og Randi Stene!

Utsnitt fra oppsetningen av Fin de partie i Amsterdam 2019 finner du her.
Beckestts Sluttspill er spilt inn av Fjernsynsteateret i NRK i 1969, og kan ses her.