London Symphony Orchestra har tatt 44 flyturer i år. Foto: Mark Allen
London Symphony Orchestra har tatt 44 flyturer i år. Foto: Mark Allen

Frykt og avsky i 30.000 fot

Vanvittig dyrt, meningsløst klimamessig. Er turneer så viktige som orkestrene tror, spør Norman Lebrecht, og setter som vanlig svaret på spissen.


Skrevet av Norman Lebrecht


I 30.000 fot svelger maestroen ned sin Remy Martin, åpner setebeltet og spaserer bakover til orkesteret på økonomiplasser. Lunsjen deres består av en papp-sandwich og lunken te, og foran dem er dokøen lang. Etter landing gjetes de gjennom en flyplass, lastes om bord på busser, sjekkes inn på hotell og fordeles i rom på størrelse med fyrstikkesker i Holborn, Hamburg eller Hangzhou, det spiller ikke egentlig noen rolle siden den eneste utsikten er til en bakgård eller en vegg.
Velkommen til orkesterturneenes glamorøse verden.

Coldplay sier nei til turnéer
Høyt over oss, hver dag året rundt, svever et halvt dusin symfoniorkestre rundt av grunner som hverken er økonomiske eller bærekraftige. Rockebandet Coldplay har nylig besluttet at de ikke lenger skal turnere. Det burde sendt et signal om at flyreiser må opphøre inntil konsertene er karbon-nøytrale, men symfoniorkestre avviser samvittighetsspørsmål som står i konflikt med deres egeninteresser.
Hver eneste transatlantiske flyreise bruker 493 kg CO2 per passasjer, det tilsvarer omtrent hva et jordfast menneske bruker i løpet av et helt år. En musiker som flyr fra London til Roma, etterlater et 234 kilos karbonavtrykk (tall fra Atmosfair). Og det er uten å konfigurere omkostningene for miljøet å fly digre kasser med musikkinstrumenter. Orkestrene dreper planeten, uten noen god grunn.

Da jeg hørte om Coldplays turnénekt, gjorde jeg en rask opptelling av skadevirkningene av det motsatte. The New York Philharmonic fløy syv ganger i 2019, og det virker rimelig. Berlin-Filharmonien fløy 15 ganger, mest i Europa, og det er galskap. De kunne benyttet karbon-nøytrale tog, hvor de kunne øvet cello i korridoren og ikke være livredde for at kontrabassene blir knust til pinneved i flyets bagasjerom.

Rockebandet Coldplay har avlyst alle sine turneer. Foto: Wikipedia

London-orkestre er verstinger
Londons orkestre er verstingene. The London Philharmonic fløy 22 ganger i 2019. Da dette ble offentliggjort, ba de meg om å legge til «fremtidige Europa-turneer kommer nesten utelukkende til å foregå med tog». Bra! The London Symphony Orchestra fløy 44 ganger i år, så godt som i hver eneste arbeidsuke, og de er antagelig stolte over å ha flest airmiles. Flyreiser er en machogreie for musikere. De viser at de er etterspurte og lever høyt. De poster selfier fra Shangri-la mens resten av oss er fastlåst til kontorpulten. De har sex i firestjerners hoteller uten at noen hjemme behøver å vite noe som helst om det, og de spiser frokost som noen andre har laget. Hva av dette er ikke likandes? «Det er en øvelse i samhold,» sier en tidligere manager, mens han blunker tvetydig.

Det orkestrene nekter å innse er at de flyr en illusjon. I gamle dager, da de levde fett på platekontrakter – Berlin med DG, Wien med Decca, Philadelphia med RCA eller CBS – var symfoniorkestre merkevare-ambassadører som solgte vinyl i tonnevis og turnerte med overskudd.

Det var da, det. Plateindustrien er død, konsertene deres taper penger, og den eneste tvingende grunn til å fly er for å fylle dagbøkene til musikere som ikke får nok arbeid hjemme. Det som holder orkestrene i luften er angsten for å kikke ned og se et svart hull. London har dobbelt så mange orkestre som på noen fornuftig måte kan opprettholdes. Den eneste måten å fortsette på, er ved å holde dem i luften.

Den menneskelige regningen
Glem global oppvarming i et øyeblikk og se heller på den negative menneskelige virkningen. Orkestermusikere er så mye hjemmefra at forhold rakner og mental helse forringes. Manglende tilstedeværelse gjør det vanskeligere for dem å ta privatelever, for ikke å snakke om å opprettholde en professors undervisningsplan ved et konservatorium. Hver gang de kjøper utenlandsk valuta taper de på transaksjonen. Skattefordelene ved å reise forsvinner raskt. Ikke er det så mye igjen av glamouren heller. Folk som er trenet i å skille en H fra en B på 50 fots avstand, lider av hørselsskader etter takeoff og landing, i tillegg til forringet sensitivitet på grunn av all den soniske støyen på flyplasser og i hotellobbyer. Instrumentene deres står ustanselig i fare for å bli skadet. Likevel flyr de så mye og så ofte at de ikke har ro på seg til å spørre, hva er vitsen?

Dette er den tiden på året da musikere bør tenke, rundt bordet med familie og venner, på den verdenen de bidrar til å ødelegge. Ikke bare planeten, men bakken de står på – deres økonomiske base. Før massereisenes tid hadde hvert orkester lojale støttespillere på linje med fotballklubbene, ihuga fans som kom til hver eneste konsert, kjente de fleste musikerne og hilste på dem med fornavn. Det båndet er revet over. Konsertgjengere er blitt så likegyldige overfor dem som spiller at et fint orkester som Birminghams CBSO kan fortsette i fire år uten å utnevne en konsertmester, den mest innflytelsesrike musikeren på scenen, og ikke en eneste blant det kresne publikummet bryr seg med å klage.

Ny musikkstrategi er nødvendig
Amerikanske orkestre, iallfall de rundt seks store, er mer jordbundne. Kontraktene deres er for 20 timer per uke, det gir dem tid til å øve, til å pleie elever og publikumsrelasjoner. Dette er mulig fordi de har en grunnlønn på $100.000 per år, som stiger til $300.000 for en konsertmester? Britiske musikere er elendig betalt for 70-timers uke bare for å ha nok til husholdningsutgiftene, og uten at det kommer så mye godt ut av det.

Det som trengs – og det vet Det britiske kulturrådet bare så altfor godt – er en ny musikkstrategi i Storbritannia. Det vil si et offentlig og privat samarbeid om finansiering som kan skape en levedyktig økonomi i det 21. århundre uten at musikere må velte seg ut av sengen på iskalde morgener og skynde seg til en flyplass når det detter inn en invitasjon fra Luxembourg.

Ja, Luxembourg har en elegant konsertsal og hemmelighetsfulle banker som sponser utenlandske orkestre. Men den tiden er over da vi lot noen fra Luxembourg diktere betingelsene. Dette handler om hvordan musikk skal overleve i Storbritannia, og det krever at våre musikere får bena tilbake på jorden igjen.

Luxembourgs elegante konserthus. Foto: Jean-Noël Lafarque

Oversatt fra engelsk av Mona Levin