Gammel cello til ung musiker
Gammel cello til ung musiker
En instrumentoverdragelse markerte Dextra Musicas 20-årjubileum på en konsert i Marmorsalen tirsdag. Franz Serafin Kraggerud var solist i Camille Saint-Saëns' Cellokonsert i C-dur med sin «nye» cello, laget i Cremona i 1680.
Celloen var den første i Dextra-samlingen som nå består av 150 instrumenter, og det er Øystein Birkeland som har disponert den siden oppstarten. Konserten denne uken markerte 20 år siden Dextra startet sin store instrumentsamling.
Festaften
Og for en fest det ble når flere titalls musikere – mange unge, og mange av landets beste utøvere satte hverandre møte for å vise hva Dextra-instrumentene har betydd og betyr i norsk musikkliv.
Blant annet opptrådte Sara Övinge, Nora Taksdal og Jan Clemens Carlsen som stryketrio; førstnevnte nærmest lettet i stolen av ren spilleglede. Hun stilte også opp i Vertavokvartetten på grunn av et sykdomsforfall.
Henning Haldorsen, en ung bergensfiolinist, vinner av Midgaardsprisen 2024, spilte så uttrykksfylt sammen med Henning Kraggerud i sistnevntes komposisjon Duo i D. Ekstra fint var det å se hvordan «den gamle» lot den unge skinne.
Samme Kraggerud var også konsertmester da festivalorkesteret fremførte Saint-Säens’ Cellokonsert i C-dur, der sønnen Franz, nå tolv år, var solist. Han overbeviste både teknisk og uttrykksmessig. Det var flere enn meg som tenkte at vi om noen år vil si: «Var du der da Franz var solist med sin nye cello første gang?» Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Spilleglede
Mot slutten av konserten fikk vi både Absolutt Kreisler og Tangonachspiel med humørfylte og dyktige musikere som trives sammen. Det var en uforglemmelig kveld på alle måter.
Øystein Birkeland var selv til stede under konserten og fortalte litt om instrumentet og historien bak Dextra Musica sammen med Anders Bjørnsen, nåværende leder for kunst og kultur i stiftelsen.
Kort fortalt, kontakter i bankverden, Kjell Kran i ABC-bank, førte til at det ble kjøpt inn fire instrumenter til Birkeland, Terje Tønnesen, Nora Taksdal og Atle Sponberg.
– Jeg var solocellist i Det Norske Kammerorkester, og måtte ha et bedre instrument, fortalte han.
Det tok mange år å finne det rette instrumentet. Birkeland forteller at han raste rundt i verden før han til slutt fant den riktige celloen i USA. I løpet av de årene lærte han mye om instrumenter, om immateriell og materiell verdi.
Siden ble han rådgiver for Dextra Musica og deres innkjøp. Henning Kraggerud testet alle fioliner og bratsjer.
– Men siden før pandemien har det ikke vært behov for meg. Dextra har faset ut innkjøpene.
– Hva har celloen betydd for deg?
– Alt, egentlig. For den jeg hadde før, manglet substans, karakter og kvalitet. Jeg kunne ikke stole på den. Det påvirker hvordan du spiller, og du prøver å kompensere, forklarer han.
Celloen som lærer
Han sier at Cremona-celloen har vært «min beste lærer,» og cellisten, straks 63 år, prøver å forklare og sammenligne.
– Skal du holde tale for folk eller synge, og du ikke kan stole på stemmen, er det ikke moro.
Rett før sommerferien overleverte han celloen til Franz.
– Det var Dextra som foreslo Franz da jeg ikke lenger kunne benytte celloen på grunn av problemer med en hånd. Jeg bifalte det valget. Det er mange flotte cello-talenter, men Franz pekte seg ut.
– Var det vemodig?
Birkeland tenker seg litt om og sier:
– Problemstillingen kom siden jeg ikke lenger kan spille som før. Det har tatt mange år å komme hit, og det var en tung beslutning.
– Hva følte du på tirsdagens konsert?
– Først og fremst var jeg rørt over innsatsen til alle musikerne. Så var det sterkt å høre Franz spille på det instrumentet som har båret mine intensjoner. Det har vært min stemme så lenge. Når jeg nå ikke nå kan fortsette på samme nivå, er jeg veldig glad for at Franz ser ut til å like det.
Birkelands hånd-problem er behandlet med kirurgi, så han sier han kan befinne seg på en scene.
– Men det er risikabelt å begi seg inn på samme marked. Sånn er det. Musikk kan man holde på til man stuper, så det er viktig å avpasse til virkeligheten. Når jeg spiller mindre, jobber jeg som rådgiver. Da føler jeg at jeg gjør bruk av kunnskapen som er akkumulert gjennom tiår med instrumenter. Jeg vet hvor mye et godt instrument er verdt slik at jeg kan bidra inn i markedet. Jeg er fremdeles i kontakt med miljøet. Det er ikke slik at jeg plutselig kjører taxi, sier han med smilet på lur.
