Generalen
I forbindelse med at Kristine Tjøgersen ble første vinner av Pauline Hall-konkurransen for kvinnelige nordiske komponister, henter vi frem dette portrettet av Pauline Hall (1890-1969), skrevet av Astrid Kvalbein til Ny Musikks jubileumsbok Lyd og ulydighet. Klassisk Musikkmagasin fikk i 2016 tillatelse til å gjengi et utsnitt av artikkelen om denne markante personligheten i norsk musikkliv, som organisator, kritiker og komponist. Vi valgte å presentere det som skjedde under oppkjøringen til stiftelsen av Ny Musikk 1938.
I løpet av de første årene etter at Pauline Hall flyttet fra Berlin, i 1932, bygget hun trolig opp savn etter mer kontakt med et internasjonalt musikkmiljø. I den tyske hovedstaden frekventerte hun moderne opera og etter alt å dømme det meste fra store symfonikonserter til smalere fora for ny musikk. Her skal hun også ha blitt kjent med ISCM – International Society for Contemporary Music.
ISCM ble grunnlagt under festspillene i Salzburg i 1922, i skyggen av første verdskrig, som ett av flere kulturelle tiltak for å fremme internasjonal utveksling og forståelse. Hall slår fast i sin jubileumsbok om Ny Musikk fra 1963: «Det grunnleggende prinsipp er at man skal kunne være medlem uansett rase, trosbekjennelse og politisk innstilling».
I 1938 så Hall, på bakgrunn av erfaringene fra Berlin, at slike verdier var truet også i det norske musikklivet. Særlig hadde diskusjonene om særegne norsk-nasjonale trekk spisset seg til fra 1920-talet – på bakgrunn av ideer om at komponistene måtte suge næring fra sin egen jord, fra folkemusikken, i steden for å dra til utlandet. Hall var skeptisk til slik isolasjonistisk romantisering. Edvard Grieg var like internasjonal som nasjonal, hevdet hun – her i «Ukens portrett» i Dagbladet, 8. november 1930:
Der er store likhetspunkter mellom fransk og norsk musikk, sier hun. Man behøver ikke lage «dans på låven» for å være nasjonal. Se på Grieg, han var absolutt fransk i sin form, i alle fall i de senere år. Man finner strofer i Debussy og Ravel som man skulde tro var direkte hentet ut av Grieg.
Utover på 1930-talet grodde det fram mer ekstreme koblinger mellom musikk og rasetenking. Mest markant var kritikeren Per Reidarson. I «Melodifølelse og race» i radioprogrammet Hallo-Hallo i 1933, skrev han blant annet:
Jeg har ofte lagt merke til at melodier i de gamle kirketonearter med lav ledetone … på mange, især byfolk virker irriterende, ja nesten inntil forargelse, mens de på bønder fra visse distrikter virker naturlig. Skulde der her måskje ligge racemessig forskjel til grunn?
Reidarson stod med tiden frem som anti-semitt, særlig kritisk til «den av jødene lanserte modernismus». Om Hall ikke kommenterte ham direkte, lå nok ytringer som hans i bakgrunnen da hun i sin kritikk i mai 1937 gikk til angrep på Geirr Tveitts avhandling Theorie des Paralellen Lettonsystems:
La oss se litt på boken: Tveit (sic.) har hørt sig rasende på det harmoniske systemet som bygger på dur og moll, som han mener er et slags forfalsket inter-europeisk tonesystem som byboerne har ansvaret for… Som erstatning … byr Tveit oss fire skalaer som skal redde musikken fra undergangen… symboler på tonekunstens og gudes krafts ophav, lyset, ryet, visdommen.
Men skalaene som hos Tveitt har fått navnene Rir, Sum, Fum og Tyr, er ikke opphavlig norrøne. De er «gamle kjenninger, middelalderens kirketonearter (dorisk, frygisk, lydisk, mixoloydisk)» argumenterer – for ikke å si raljerer – Hall. For henne er Tveitts nasjonalisme ikke bare latterlig, men også diktatorisk, og innebærer «å stille seg på den sorteste reaksjons side, det er å stenge sin egen musikalske drift og lamme fantasien».
Med slike utsagn hadde Hall for alvor tonet flagg som internasjonalist, mot det norsk-nasjonale. Og det er neppe helt tilfeldig at hun sender det første brevet til Aksel Agerby, leder av den danske seksjonen av ISCM, dagen etter at kritikken av Tveitts avhandling står på trykk. I brevet fra 23. mai 1937 presenterer hun seg slik: «Jeg har i årenes løp (…) arbeidet meget for å fremme kjennskapet til andre lands musikk, særlig dagens nyere musikk, og det er mulig at de chauvinistisk innstillede norske komponister betrakter meg som unasjonal». Motivasjonen for å ville starte en norsk seksjon er også karakteristisk: «Vi står såpass utenfor det internasjonale musikkliv her oppe, at det er nødvendig å få en forandring. Snevre musikksyn har så altfor lett for å få overmakten. «Trold – vær deg selv nok»-mentaliteten avgjør mange musikalske spørsmål her på bjerget».
Agerby svarer raskt og vennlig og viser Hall videre til sekretariatet i London. Sommeren 1938 møttes de på ISCMs festival i samme by, og Hall rapporterer ivrig til Dagbladet om de første møtene med Anton Weberns musikk, om Benjamin Britten, Bela Bartók og mange andre. 17. september stiller så hun og atten andre musikere og komponister, blant dem Harald Sæverud, David Monrad Johansen og Klaus Egge, til stiftelsesmøte for Ny Musikk på hotel Continental. I protokollen er redegjørelsen til «frøken Hall» om formålet med organisasjonen notert slik: «musikkutveksling med andre land, dvs. gjennom konserter, kringkasting, foredrag, møter o.s.v. å gjøre propaganda for ny musikk og eldre lite kjent musikk».
På nyåret 1939 ble så en jury satt til å velge ut åtte verk til å representere Norge på ISCM-festivalen i Warszawa. Det kom inn 16 verk, forteller Hall i jubileumsboken og kommenterer lakonisk:
At ikke alle hadde forstått hva det dreiet seg om, kunne man slutte av at bl. a. innkom (og utvilsomt sendt i fullt alvor) melodien «Skynd deg Olsen, jomp i kørja, ballongen går», med 2 variasjoner, for blåseorkester.
De åtte verkene som ble sendt til den internasjonale juryen ble dessverre ikke vurdert, fordi det også kom inn verk fra en annen norsk seksjon. Komponisten Marius Moaritz Ulfrstad hadde stiftet denne noen år tidligere, men kunne ikke vise til særlig aktivitet før Hall kom på banen. Etter noen pinlige scener på delegatmøtet i Warszawa i 1939, der Ulfrstad blant annet skjelte ut Hall for åpen forsamling, ble det etter krigen slått fast at Halls seksjon skulle være den gjeldende norske i ISCM.
Den første offentlige konserten i regi av Ny Musikk fant sted i desember 1939, med «Den Danske Blæserkvintet af 1932» De spilte en konsert for medlemmene av Ny Musikk – og en offisiell, i Universitetets aula. Mens den første presenterte verk av yngre komponister, stod også Ludvig van Beethoven og Carl Nielsen på programmet på den siste, side om side med Albert Roussel og urframføringen av Klaus Egges blåsekvintett. Konserten var vellykket, fikk en rekke forhåndsomtaler i pressen og et knippe rosende kritikker i etterkant. Dessuten ble den noe nær en modell for Ny Musikk-virksomheten videre. Her var en blanding av gammel og ny musikk i ulike stiler, presentert av velvillige utøvere som spilte både offentlig og privat, for lite eller ikke noe honorar. Slik innsats skulle langt på vei holde virksomheten gående i Halls formannstid.
Pauline Hall ledet Ny Musikk frem til 1961. Høydepunktet i formannstiden var da hun og den norske seksjonen var vertskap for ISCMs suksessrike verdensmusikkdager i Oslo i 1953. Fra 1959 tok i praksis Finn Mortensen, Arne Nordheim og andre ”sinte unge menn” fra neste generasjon over, sørget for bedre offentlig finansiering og større aktivitet. Men Hall fortsatte som foreningens ansikt utad, og da hun ble takket av på årsmøtet i 1961, var det med tittelen ”ærespresident”.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Klassisk Musikkmagasin nr.4 2016
