Harald Sæverud - Naturelsker, symfoniker og antimodernist
Den 17. april i år ville Harald Sæverud, bergenseren som skulle bli selve inkarnasjonen av den norske komponisten i store deler av 1900-tallet, ha fylt 125 år.
Han skrev ni symfonier, i «Kjempeviseslåtten» tegnet han ned motstandsviljen mot den tyske okkupasjonen, og fra hans hånd kom en rekke klaverstykker som ble populære blant store og små pianospillere. Utrolig nok kom han også levende fra å skrive ny og moderne musikk til Ibsens Peer Gynt.
Sæverud kom fra en kjøpmannsfamilie. Faren gikk konkurs, noe som ble en sterk sosial nedtur for familien. Musikken kan ha vært en flukt for ham, og han skriver i sine erindringer at skolen etter hvert ble et stort ork:
«Min utdannelse bestod stort sett i at jeg skulket siste skoletimen og hørte divisjonsmusikken i stedet, og når jeg la meg om kvelden, leste jeg partiturer som mine spennende bøker.»
Litt formell utdannelse ble det likevel. Ved Musikkakademiet i Bergen fikk han komponist og pianist Borghild Holmsen som lærer i pianospill og harmonilære. Men en som skulle få adskillig større betydning for ham var Johan Ludwig Mowinckel jr., sønn av den markante skipsreder, ordfører og senere statsminister JLM sr. Gjennom Mowinckel jr. fikk Sæverud smaken på orkesterskriving. I 1919, nærmest som autodidakt, hadde han ferdig første sats av det han håpet skulle bli sin første symfoni. Den tok han med til Kristiania, og komponistene Christian Sinding og Gerhard Schjelderup sørget for at han fikk stipend for å studere ved Berlins Hochschule für Musik. Mowinckel jr. kom inn på dirigentlinjen.
Berlinfilharmonien som prøveklut
I Berlin skrev Sæverud ferdig neste sats av symfonien, og unge Mowinckel, godt hjulpet av pappas penger, leide Berlinfilharmonien til en Norsk Aften hvor Sæveruds Symphonische Fantasie Op. 2b ble fremført. Resultatet var oppløftende, og som han skriver til en venn: «Når man i en storby av 16 kritikere får 4 utmerkede, 4 gode, 4 dårlige og 4 pøbelaktige regner man det som suckses..»
Den symfoniske fantasien skulle bli en døråpner for Sæverud da Mowinckel jr. tok den med til Kristiania og Gøteborg. Selveste Carl Nielsen var til stede i Göteborg, og han sendte en hilsen til Sæverud:
«Deres Komposition var istand til at holde min interesse fast fra første til sidste takt, noget der hender mig ret sjeldent.»
Symfonisatsen gjorde også en viss lykke hjemme, og han ferdigskrev etter hvert sin andre symfoni.
På 1920-tallet skulle imidlertid komponeringen gå meget trådt, men han ble regnet som et talent. Et lite stipend fra Wilhelm Hansens forlag i København finansierte en inspirasjonsreise til Paris og Nord-Afrika. Først i 1926 kunne han sette sluttstrek for den tredje symfonien.
Slaget i Aulaen
For å livnære seg var han en periode kritiker i Aftenposten. I 1927 var han innstilt som nr. 1 til det årlige komponiststipendiet, men så ble komponisten Per Reidarson, som satt i komponistforeningens styre, foretrukket. Aftenposten og Dagbladet med Paul Gjesdal i spissen gikk til frontalangrep på saksbehandlingen og på Per Reidarson. Det hele toppet seg under en konsert i Universitetets aula. Reidarson angrep Gjesdal fysisk bakfra, avisene fikk vann på møllen og det ble rettsak. Reidarson og komponistforeningens formann tapte så det sang. Uten å være involvert i bråket, gikk faktisk «modernisten» Sæverud seirende ut.
Men var Sæverud egentlig så radikal i sitt uttrykk? Som han oppsummerte det i 1965: «Skal et verk virke, så må temaene gå an å kjennes igjen og skilles ut fra hverandre, de må kunne synges og plystres! Atonaliteten blir en evig runddans uten begynnelse eller ende. Det tonale grunnlag er en ubetinget naturlov.»
Ekteskapet med Marie
Sæverud var ungkar til begynnelsen av 1930-tallet. I 1931 ble han kjent med Marie Lolita Hvoslef Isdahl, en ung norsk-amerikansk dame som vanket i miljøet rundt Troldhaugen og Musikselskabet Harmonien (Bergen Filharmoniske Orkester). Hun var født og oppvokst i Brooklyn i New York som datter av en meget velhavende skipsmegler fra Bergen: Fredrik Waldemar Hvoslef. 19 år gammel giftet hun seg med en bergensk forretningsmann. Ekteskapet gikk i oppløsning. Senere kunne Sæverud fortelle at «da min kone hørte min andre symfoni sa hun at den mannen må jeg gifte meg med.» Marie protesterte ikke. De ble viet i Town Hall i New York 29. mai 1934.
Skipsmegler Hvoslef gikk bort i 1926, men enken Madsella Lorentze forvaltet en betydelig trust, og hun ville gi en staselig bryllupsgave til det unge paret: nytt hus. Byggingen av Siljustøl, en av Norges største privatboliger med 900 kvadratmeter på en 180 mål stor tomt, inspirert bl.a. av stabbur og våningshus fra Telemark og Setesdal, tok tre år. Underveis var tre gutter kommet til.
Krigsårene
På 30-tallet var Sæverud blitt stadig viktigere i norsk musikkliv. I 1938 ble han medlem av Musikselskabet Harmoniens programutvalg, og samme året var han en av stifterne av foreningen Ny Musikk i Oslo. Pauline Hall ble leder, mens Sæverud fikk nestledervervet. Men så kom krigen, ni måneder etter at familien hadde flyttet inn på Siljustøl.
Krigsårene ble en sterk skaperperiode for ham. De tre «krigssymfoniene» gjenspeiler stemningen han følte under okkupasjonen: nr. 5 «Motstandsviljens symfoni», nr. 6 «Smertens symfoni» med sorgen etter terroren i Telavåg der hele samfunnet var nedbrent, og nr. 7 «Mor og fars symfoni» hvor det var håp om at nå går det mot krigsslutt. I tillegg flere serier med klaverstykker kalt «Slåtter og stev fra Siljustøl», det mest kjente er «Kjempeviseslåtten» tilegnet «Heimefrontens store og små kjempere».
Siljustøl fikk også betydning for Sæveruds forhold til naturen. Man finner det i mange titler i klaverstykker som er inspirert av planter og fugler, eller av «folketoner» som likevel er hans egne. «Ånden i folketonene har jeg forsøkt å suge i meg, som en norsk komponist som vil leve på god norsk kost for å bli sund og frisk og skrive sin egen norske musikk.»
Peer Gynt og festspill
Sæveruds første store oppgave etter krigen var å skrive ny musikk til Ibsens Peer Gynt, som skulle fremføres på Det Norske Teatret på nynorsk iscenesatt av Hans Jacob Nielsen. Det satiriske skulle inn og det romantiske bort. Kritikken i forkant stilnet etter premieren i 1948. Den danske avisen Politiken skrev: «Med den knugende Tradition fra Griegs Peer Gynt-musik i minde, er det intet mindre end en kunstnerisk Bedrift at Sæverud ikke blot formaar at frigjøre sig fra denne Tradition.»
Festspillene i Bergen startet i 1953 og skulle bli en viktig arena for ham. Byen, og ikke minst skipsreder Hilmar Reksten, stilte opp og selveste superdirigenten Leopold Stokowski dirigerte Harmoniens orkester. På Hollywood-stjernens programmer stod både Fartein Valen og Harald Sæverud, og dette skulle bli en døråpner til USA, som hadde radiooverføringer fra konsertene i Bergen. Representative Siljustøl var også et selvfølgelig sted for de tilreisende. Stokowski la beslag på en hel side i gjesteboken da han signerte diagonalt.
Stokowski tok også med seg norsk musikk til USA, og i 1956 fikk Sæverud bestilling på en fiolinkonsert tilegnet «Memory of Serge and Natalie Koussevitzky». To år senere fikk han den ærefulle bestilling å komponere en symfoni til 100-års jubileet for opprettelsen av staten Minnesota. Symfonien fikk selvfølgelig navn etter staten. Sæverud kunne også ta med seg hjem æresborgerskap fra Minnesota.
«Musikk for roboter»
På 60-tallet skjedde et skifte i Ny Musikk. Radikalere som Arne Nordheim og Egil Hovland kom inn i styret. Modernistiske sjokkbølger nådde også Siljustøl. Da Sæveruds fiolinkonsert ble uroppført skrev han følgende:
«Violinkonserten inneholder ikke en tone eksperimentmusikk, som er det fæleste som fins. Jeg har tvert imot forsøkt å skrive en «klassisk» konsert, med så vakre melodier som mulig.» Til VG uttalte han: : «Den elektroniske musikk kan være underholdning for roboter.»
Besværlig grammofon
Han var nærmest huskomponist i Harmoniens Orkester, og kapellmester Karsten Andersen var en tålmodig tolker av hans orkesterverker. Jan Henrik Kayser var hans fremste utøver av klavermusikken. De reiste sammen på et utall konsert- og foredragsturneer. Men en gang skar det seg mellom dem. Kayser hadde spilt inn en LP-plate som han sendte til Siljustøl, og Sæverud reagerte med et voldsomt utbrudd:
«Alt er ødelagt! Platen må stoppes! Ta en drosje og kom hit med en gang. Der går ikke an å spille så nervøst og oppkavet. Hadde du tatt narkotika?»
Kayser skjønte ingenting, men så kikket han på grammofonen som viste seg å stå på 45 omdreininger mens platen skulle spilles på 33!
Svært personlig uttrykk
Sæverud fikk en hel rekke priser og anerkjennelser, både norske og utenlandske. Hørte man noen takter av et Sæverudstykke, så var det liten tvil om opphavet. Men hvordan oppfattet Sæverud seg selv? Da han sent i livet oppdaget at barndomshjemmet stod på en tidligere kirkegård, fikk han endelig en forklaring på sin melankoli. Den brukte han for alt det var verd i intervjuer, og de var det mange av.
«Hva har du egentlig etterlatt deg ?» spurte han seg selv i et deprimert øyeblikk: «Du har ihvertfall skrevet din Rondo amoroso.»
TV-sendt begravelse
Harald Sæverud fikk en statsbegravelse, og seremonien, en flott begivenhet, ble overført fra Grieghallen på NRK-TV. Graven på Siljustøl ligger i riktig vinkel og peker mot hans arbeidsværelse.
Hans siste opus. Sæverud overlot minst mulig til tilfeldighetene.