Antikvarisk festivalfloke
Oslo Kammermusikkfestival har lansert årets festivalprogram, men årets satsing på kvinnelige komponister minner mer om et gufs fra 1880-tallet.
Dette med såkalte «kvinnelige komponister» kan innimellom skape litt hodebry. Selv har jeg regnet ut at av musikken jeg har fremført på mine solokonserter de siste årene, har rundt 70% vært skrevet av mannlige komponister. Likevel møter jeg stadig på mennesker som har inntrykk av at jeg utelukkende spiller musikk komponert av kvinner.
«Mannlige komponister» er nemlig ikke en kategori, mens kvinnelige så til grader er det – med dertilhørende forhåndsoppfatninger som til en viss grad fortsatt eksisterer. Som Pauline Hall påpekte for 85 år siden, så er det gjerne snakk om mye «idyll, tevann, måneskinn og svermeri».[1]
Oslo Kammermusikkfestival har lansert årets program, og jeg er redd vi er flere som satte tevannet i halsen. Er dette et gufs fra 1980-tallet? 1880-tallet?
For en som har vært fascinert av musikkhistoriske rariteter som Thomas Tellefsen, Halfdan Kjerulf og Agathe Backer Grøndahl i en årrekke, er det flott at Oslo Kammermusikkfestival ønsker å vise komponister som representerer et litt bredere spekter av musikkhistorien. Men det er med et hårreisende konservativt blikk på den konstruerte kategorien «kvinnelige komponister».
Konserttitlene lyder blant annet «Nina Grieg – ikke bare komponisthustru», «Clara Schumann og hennes menn». Har festivalen så lite troen på disse damene at de ikke kan få stå alene? Hensikten er god, titlene kanskje ikke.
Disse kvinnene får i det minste beholde sitt etternavn. For mitt hovedankepunkt her, er bruken av fornavn.
«Agathe – vår store komponistinne». «Lili og Nadia» – i grell kontrast til «Mestermøte med Mørk og Gimse». Kan jeg foreslå at Oslo Kammermusikkfestival lanserer neste års program kun med bruk av fornavn?
«Edvard – Nina Griegs fetter, ektefelle, og far til deres datter» (hentet fra omtalte av Nina Griegs konsert).
«Johannes – han komponerte også vakker musikk» (setning hentet fra omtale av Clara Schumanns konsert).
Kom igjen, ‘a.
Så vet jeg veldig godt at ved at jeg skriver dette, bekrefter jeg ytterligere stempelet jeg har som en sånn som spiller «kvinnelige komponister». Skitt, la gå.
Min interesse for mindre spilte komponister, enten det er kvinner eller menn, er uansett at repertoaret er så enormt, det finnes så mye musikk der ute. Mens Johannes og Franz utvilsomt er fabelaktige komponister, så mener jeg det beriker vår kunstmusikalske tradisjon å tilføye et bredere spekter av stemmer.
Men – i dette tilfellet får jeg et rungende inntrykk av at Oslo Kammermusikkfestival pliktskyldigst har kvotert inn komponister som er kvinner. Konserttitlene, det forutsigbare utvalget av komponister, formuleringen av programtekstene, det sementerer fordommer som jeg ærlig talt trodde vi var kvitt for lengst. Det får meg til å tvile på om festivalen i det hele tatt setter opp dette programmet fordi de har trua på musikken.
Det er lite poeng i å spille repertoar av en komponist bare fordi vedkommende er kvinne. Man spiller da repertoaret fordi det er god musikk?
Sara Aimée Smiseth
Pianist, musikkviter og musikkformidler
www.sarasmiseth.com
[1] Hall i Hallo-Hallo nr. 2 1939, hentet fra Camilla Hambros avhandling Det ulmer under overflaten.
