Hjemland og kammertango (del 1)
Etter fjorårets avlysning var Rosendal kammermusikkfestival i år tilbake med en feiring av nasjonal musikk der Antonín Dvořák sto i sentrum.
Før avslutningskonserten leste festivalsjef Leif Ove Andsnes utdrag fra Edvard Griegs nekrolog i 1904 over sin tsjekkiske kollega. Her trekker han frem nettopp Dvořáks kammermusikk som det han holdt høyest i komponistens rikholdige produksjon. Det hadde han god grunn til.
Nasjonalt fokus
Årets tema var «Fra mitt hjemland», der tanken var å studere hvordan nasjonalromantiske bevegelser påvirket komponister i Dvořáks samtid. At valget falt på tsjekkisk musikk kan ha med Andsnes’ lærer Jiři Hlinka å gjøre; han introduserte mye av sitt hjemlands repertoar da han ble ansatt ved Bergen Musikkonservatorium på 1970-tallet.
- Ja, jeg har hatt et nært forhold til tsjekkisk musikk siden jeg var 16 år, bekrefter Andsnes. - Men Dvořáks Poetiske tonebilder ble jeg fascinert av da jeg var langt yngre. Vi hadde en plate hjemme der Radoslav Klapil spilte tsjekkisk klavermusikk. Den hørte jeg mye på.
Dvořák har, ifølge Andsnes, fått et ufortjent dårlig rykte som klaverkomponist. Han var ikke pianist selv, og klaververkene hans kan være kompliserte å spille. Derfor er det mye spennende musikk av ham som ikke er særlig kjent. De tretten tonebildene fremfører Andsnes helst som en syklus, slik han gjorde på festivalens andre dag og som han spilte inn på plate tidligere i år. Det er stemningsfulle stykker med til dels poetiske titler, men "Nissedans" avslører at det må være en viss forskjell på tsjekkiske og norske nisser…
- Hva fikk deg til å velge nasjonal musikk – det er jo ikke et helt ukontroversielt tema?
- Nettopp derfor. Når ordet «nasjonal» gir negative assosiasjoner – er det da lov å spille nasjonalromantisk musikk? De nasjonale bevegelsene i små land som Norge og det som nå er Tsjekkia betød svært mye for musikken på 1800-tallet. Og så valgte vi å feire 100-årsdagen for Astor Piazzollas fødsel – ingenting er mer nasjonal enn hans musikk!
Musikerinnhopp
I «karantenenes tid» er det komplisert å drive festival med det konseptet Andsnes pleier å bruke – presentasjon av musikere han spiller med ute i verden, hvilket vil si et svært høyt nivå. Med de innreiserestriksjonene som gjaldt for USA og Storbritannia måtte cellisten Sheku Kanneh-Mason og Dover String Quartet bli hjemme. Desto mer imponerende er det at fire fremragende unge norske musikere på få ukers varsel kunne steppe inn: fiolinistene Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Erlend Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. De imponerte blant annet stort i sin fremføring av Dvořáks Strykekvartett nr. 12 i F-dur: De har tidligere spilt i ulike sammensetninger, men dette var første gang de var sammen som kvartett, og drivet og samkjøringen var tett og intenst. En forsmak fikk vi allerede på åpningskonserten der kvartetten i lekkert samspill med festivalsjefen selv fremførte Dvořáks Klaverkvintett nr. 2 i A-dur.
KonstKnekter og mestre
På åpningskonserten stilte også KonstKnekt, Røros’ vinterfestspills mentor-ordning, som henter sine begreper fra Røros’ gruvetradisjoner; «mestere» er musikere fra Berlin-filharmonien som stiller som mentorer for «knektene» - åtte norske blåser- og stryker-studenter som deltar i programmet i to år. Ensemblet på i alt seksten musikere åpnet festivalen med en nydelig fremføring av Dvořáks Slaviske danser. En del mestere og knekter stilte også i Astor Piazzollas Grand Tango, sammen med Per Arne Glorvigen Trio. Her var kanskje ikke alle helt på hjemmebane, men moro var det og jubelen var stor i salen.
KonstKnektene stilte også med fremføringer av George Enescus fyldige, senromantiske Strykeoktett i C-dur op. 7 (skrevet da komponisten var 18 år), og Dvořáks vakre Serenade for blåsere, cello og kontrabass op. 44. Strykermestre og -knekter spilte også Johan Svendsens Oktett op. 13 – alt nydelig og engasjert fremført. Det satses voldsomt på unge talenter i våre dager og det er ingen tvil om at satsingene bærer frukter. Det lover godt for fremtiden – og vi får håpe at alt talentet etter hvert finner seg plasser i musikklivet.
Utenlandske gjester
Noen programendringer måtte det uansett bli, noe de allerede oppsatte musikerne tok på strak arm. Den tsjekkiske fiolinisten Josef Špaček, den russiske pianisten Zlata Chochieva, fiolinisten Johan Dalene, pianisten Joachim Carr og cellisten Øyvind Gimse måtte alle tilpasse seg situasjonen med nytt repertoar og nye medspillere.
De utenlandske gjestene ble presentert på festivalens andre dag. Zlata Chochieva åpnet konserten med Belá Bartóks Sonate for klaver BB88, Sz80. Den falt fint inn i årets tema med sin folkemusikkpregete, rytmisk markerte første og siste sats, men også en dempet andresats. Chochievas fremførelse var drivende og nyansert.
Hun utmerket seg også som kammermusiker i to klavertrioer. Først med Johan Dalene og Sandra Lied Haga i Dvořáks Dumky-trio op. 90 og dagen etter i Bedřich Smetanas Klavertrio op. 15. med Josef Špaček og Sandra Lied Haga. Kammermusikk på høyt nivå.
Chochieva har blant annet gjort seg gjeldende som spesialist på Sergej Rakhmaninov. Det kom samspillet med Sandra Lied Haga til gode i komponistens store sonate for cello og klaver. Komponisten var opptatt av å skrive en sonate hvor instrumentene skulle være likestilte. Hvor godt han lyktes med det kan diskuteres, men det resulterte i en veldig stor komposisjon som må være krevende å spille, noe de to musikerne gjorde med glans. Hagas stayerevne gjennom denne festivalen er imponerende: På kort varsel steppet hun inn i rollene til både Sheku Kanneh-Mason og cellisten i Dover-kvartetten, og spilte dermed i tilsammen syv verker (pluss et ekstranummer vi kommer tilbake til i del 2...)
Med et så sterkt fokus på tsjekkisk musikk var det godt å få med Josef Špaček, som fremsto som en elegant og lydhør musiker. Det første verket han var med i var Dvořáks Bagateller, op 47, der hans medmusikere var Johan Dalene, Øyvind Gimse og Per Arne Glorvigen på bandoneon. Dvořák skrev verket for to fioliner, cello og harmonium. Årsaken til sistnevnte instrument var at det ikke var klaver i leiligheten der verket skulle urfremføres. Han ble senere spurt om å gi det ut med klaver, noe han nektet. Det viste seg at bandoneon, med de samme mekaniske prinsipper som harmoniumet, var en utmerket løsning. En veldig fin og vár fremførelse ble det.
Vel så mye inntrykk fikk man av Špačeks spill i Dvořáks svigersønn Josef Suks sødmefylte Kjærlighetssang op. 7 nr. 1 med Andsnes ved klaveret. Sammen gjorde de en poetisk, nydelig fremførelse. Helt til slutt spilte han Dvořáks Strykekvintett, sammen med KonstKnektene Joakim Røbergshagen, Michael Grolid, Hans Emil Sollesnes og Arnulf Ballhorn, og kan vel dermed regnes som litt «KonstMester», han også.
Sammen med Chochieva fremførte han Smetanas Fra hjemlandet på en konsert sent lørdag kveld som fikk et klart tsjekkisk og mer alvorlig preg. Konserten ble tilegnet to av festivalens tidligere samarbeidspartnere, historikeren Erling Sandmo og den russiske komponisten Alexander Vustin, som begge gikk bort i 2020. En grunn til å tilegne Sandmo konserten var hans kjærlighet til Leoš Janáček, som ble presentert med to verker på konserten. Først Andsnes’ vare fremførelser av to stykker fra På gjengrodde stier og til slutt pianisten Joachim Carrs tolkning av Concertino for klaver, to fioliner, bratsj, klarinett, horn og fagott. Med Janáček er vi lengre inn på 1900-tallet, noe som avtegner seg både i tonespråk og instrumentasjon; klaveret i Concertinoen har en svært fremtredende rolle, ypperlig tolket av Carr. Ensemblet er bare med stykkevis og delt: kun horn i første sats, kun Ess-klarinett i andre og de andre instrumentene har ikke altfor mye å gjøre.
(Del 2 av anmeldelsen om Rosendal kammermusikkfestival kommer om to dager)
