Ida Händel gikk bort 1. juli i år. Foto Wikipedia
Ida Händel gikk bort 1. juli i år. Foto Wikipedia

Hvor ble personlighetene av?

Er det færre fiolinister med karakteristisk klang i dag enn før i tiden? Hva skjer i konkurransejuryene for tiden? Norman Lebrecht deler sitt syn på situasjonen.


Skrevet av Norman Lebrecht. Oversatt til norsk av Mona Levin


Den dagen Ida Händel døde, fant jeg frem en innspilling fra hennes unge dager og lyttet med åpen munn til hennes fremføring av Sarasates Sigøynerstil. Hun spilte de samme notene som alle andre, men umerkelig omskapte hun et enkelt ekstranummer til et komplekst psykodrama, en kjærlighetshistorie full av spenning og ambivalens. «Ingen spiller som Ida,» pleide alle å si, og det var så sant som det var sagt.

Da hun steg inn i lyset i slutten av 1930-årene, hadde hver toppsolist sin varemerke-klang. Heifetz sto for mikroskopisk perfeksjon, Milstein for skreddersydd eleganse. Menuhin utstrålte forpint humanisme, Oistrakh formidlet skjult varme, Josef Hasid skjør briljans. Du kunne skille dem fra hverandre med bind for øynene midt i det tyske bomberegnet over London under krigen.  

 «Jeg spiller ikke for å fremheve min egen personlighet,» svarte Ida hver gang hun ble spurt om hvorfor andre utøvere virket bleke sammenlignet med henne. «Jeg har alltid hevdet at har du en personlighet, kommer den naturlig frem av seg selv.»

Alle klinger likt
Hun mestret den strenge maskuliniteten i fiolinkonsertene til Sibelius, Walton og Britten, hun var fast inventar ved BBC Proms fra 1937, men innen hun hadde neiet til dronning Elizabeth for siste gang i 1994 fantes det knapt en fiolinist igjen som skilte seg ut fra alle supermarkedsvarene. Noe hadde tatt helt feil vei.

Agentene kalte det «svikt i presentasjonen».

Denne mangelen på karakter slo ned i meg en sommerdag i 1990-årene, da en flyktig stjerne gjorde seg til tulling i et tysk studio ved å insistere på at analog innspilling var «renere» enn digital.  Etter arbeidstid endte jeg i en bar med lydteamet, og var halvveis nede i ølglasset da Mendelssohns fiolinkonsert kom over høytalerne. Vi prøvde å gjette hvem solisten var: Ikke Heifetz, Milstein, Ida, Oistrakh. Ikke x, y eller z som figurerte på de nyeste plateomslagene. Ingen andre vi gjenkjente heller. Hvem kunne det da være?

Jeg ba om å få se CD-en. Til vår skrekk var solisten den samme oppskrytte fiolinisten hvis forfengelighet vi hadde utholdt hele dagen, med sin tamme pulverkaffe-klang. Den kaleidoskopiske fiolinkunsten hadde tapt sin smak, slik tyggegummi gjør etter en natt i vinduskarmen.

Jetset-musikerne
Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Det fantes to fiolinist-gartnerier – det russiske, som kvernet ut konkurransevinnere ingen ønsket å høre igjen, og det amerikanske, som drev et transportbånd fra Dorothy DeLays undervisningsstudio på Juilliard School til Isaac Sterns sekretærs impresariobyrå over gaten. En god stund syntes DeLay-metoden å ha god effekt: Itzhak Perlman, Midori, Shlomo Mintz, Gil Shaham og Sarah Chang var blant hennes tidligere studenter. Hun fikk elevene sine til å snakke om hvordan de spilte og hun lærte dem hvordan de skulle få en lang karriere: «Glem aldri å takke dirigenten etter en konsert.»

Perlman dominerte podiene i to tiår med sin uanstrengt teknikk og lysende klang. Til han møtte veggen. Han hadde brutt alle flyreise-rekorder med sine 100 konserter i året, og virket fornærmet da jeg spurte om dette ikke viste en viss mangel på respekt for musikken.

Når lærerne sitter i juryen
Milstein pleide å begrense seg til 30 årlige honorarer. «Jeg skylder publikum å være opplagt,» sa han til meg. Fiolinens nedtur kom delvis av overforbruk. Det kom lysglimt ut av det sovjetiske systemet – Kremer, Mullova, Spivakov – men ingen verdensstjerne før Maxim Vengerov ble erklært Perlmans etterfølger i 1990-årene. Vengerov grep sjansen med begge hender. Etter kort tid spilte han 120 konserter i året, med instant kaffeklang. Læreren hans, Zakhar Bron hovet inn penger. Bron er nå en virtuos innen fiolinkonkurranser, han sitter i juryer og stemmer på sine egne studenter, noen ganger hyrer han inn Vengerov som assistent.

Brons andre allierte, Boris Kuschnir, er professor i Wien, og sammen har de omgjort sjelfullt fiolinspill til dyster rutine. Kuschnirs nyeste protesjé, Sergej Dogadin, vant tre store konkurranser (Joachim, Tsjaikovskij og Singapore) uten å vise et glimt av karakter.

Anne Sophie Mutter i samspill med norske musikere i Philhamonie Luxembourg 2015. Foto: Alfonso Salgueiro

Mutter er en ener
På likestillingsfronten går det bedre. Mens Ida Händel var sin tids eneste kvinnelige solist, er dagens stjerner i hovedsak kvinner, med den ulastelige Anne-Sophie Mutter i spissen. Hun er den musikalske virkeliggjøringen av Vorsprung durch Technik – forsprang gjennom teknikk. 57 år gammel er Mutter fortsatt i topp form og maler frem perfekte toner. Hun spiller alt, fra Krzyzstof Penderecki til John Williams uten at et hår sliter seg. Selv om Mutter har pumpet sine egne penger inn i unge karrierer, har hun ikke skapt noen egen skole eller definerbar stil.

Hennes etterfølgende rivaler – Janine Jansen, Leila Josefowicz, Hilary Hahn, Liza Batiashvili, Nicola Benedetti – har ennå ikke etter satt sine avtrykk i sanden. Bare Benedetti har engasjert seg i erosjonen innen musikkens fremtid på grunn av manglende utdannelse, lite oppfinnsomhet og mangel på mangfold. Uansett hvor utmerkede disse kunstnerne er, så spiller de på skinner. Systemet har trent dem til å være elegante og beskjedne, og samtidig tappet eksotisme og ild ut av dem.

En katt blant hermelinene
Bare én fiolinist spiller sokkene av seg, som Ida gjorde en gang. Den sveitsiske kunstneren kjent som Pat Kop (navnet har for mange stavelser til at anglo-amerikanske agenter klarer å huske det) er ustyrlig forstyrrende. Moldaver av fødsel, barn av folkemusikere, spiller Patricia Kopatchinskaja barføtt og enkelte ganger utenfor scenen, løper ned til publikum eller dirigerer symfonier fra konsertmesterens pult. En nylig video av Mozarts g-moll i et ubeskrivelig tempo har fått eldre dirigenter til å rase.

Hun fremfører farlige glasskår av Kurtag og Ligeti som om de var barneleker. I store konserter danser hun rundt på podiet som om anstrengelsen med å spille ikke er tilstrekkelig til å forbruke hennes energi. Hun kommer ut med blod på halsen og fingrene. Publikum får se hva hun legger inn.

«Finnes ikke maken!»
Pat Kop er i 40-årene og ingen verdensstjerne. Kanskje ønsker hun ikke å være det, men en orkester-direktør sa nylig «Det finnes ganske enkelt ingen annen fiolinist som henne i verden.» Slik snakket de i sin tid om Ida, den gangen da en stor fiolinist garanterte lange køer ved billettluken. Jeg kan gjenkjenne Pat Kops klang i en overfylt pub. Det finnes ikke maken. Og sånn bør det være.

Patricia Kopachinskaya spiller Ligetis Mysteries of le macabre. Foto: sen.patriciakopatchinskaja.comphoto-albums