Idyllisk kammermusikkfest i Risør
Risør kammermusikkfest ble i år arrangert for 30. gang. Vår anmelder Ola Nordal har besøkt sørlandsbyen og lot seg imponere av en festival med høy kvalitet og godt humør i idylliske omgivelser.
Om solfylt skjærgårdsdyll og kammermusikk er hva hjertet begjærer, er vel intet mer aktuelt enn kammermusikkfesten i Risør. For 30. gang ble denne lille perlen av en sørlandsby fylt opp med noen av Norges aller fremste musikere - og masse friskt ungt talent.
Det er til å bli rent lyrisk av. Alle gode krefter spilte på lag, og la til rette for en knakende vellykket festival. Bent Høye og FHI stod oss bi, været var akkurat passe solrikt, og programmet bød på masser av musikalske godbiter.
Jubilant
Risør kammermusikkfest så dagens lys første gang i 1991, og er dermed etter min uformelle opptelling den tredje norske kammermusikkfestivalen som ble etablert – hårfint etter Oslo og Stavanger. Ideen var fra start å ha en intim og tett festival, samtidig som man la vekt på å hente inn virkelige toppnavn både nasjonalt og internasjonalt. Med verdensstjernen Leif Ove Andsnes i den kunstneriske ledelsen var dette en grei sak å ordne. I en årrekke har dermed Risør vært the place to be for klassiske musikere og musikkelskere i slutten av juni. Andsnes er fortsatt med, men nå er det Tine Thing Helseth og Christian Eggen som står for det kunstneriske programmet – sammen med Frode Larsen og Eirik Raude i festivalledelsen.
Den tette og fine stemningen har festivalen beholdt. Du møter Leif Ove Andsnes på bakeriet etter konserten. Borte i havnesvingen henger Tine Thing Helseth med de unge talentene i blåserkurset hun leder. Et lite steinkast lenger nedi gata finner du Christian Eggen og Embrik Snerte i dyp samtale over et par vinglass. Kanskje er det ideer til en kommende KORK-konsert som klekkes ut? Forbi meg glir Eldbjørg Hemsing som en elegant alv med mørke solbriller. Alle smiler og hilser til oss som har sittet i publikum. Jeg tror Risør gjør dette med folk.
Tørr akustikk som ikke gir noe gratis
Det meste av det klassiske programmet under Risør kammermusikkfest foregår i Risør Kirke – en barokk-kirke fra 1647 med overdådig interiør, himmelmalt tak og altertavle med kunsthistorisk sus. Kirken er beryktet for sin ganske tørre klang, og gir ikke noe gratis til musikerne. Lyden projiserer i tillegg veldig godt, noe som gjør hvert minste knirk og host veldig hørbart. Men kirken har sjel og sjarm nok til at dette ikke blir altfor forstyrrende.
Organist Lars Notto Birkeland tar imot applaus under Risør kirkes himmelblå tak etter en gripende fremføring av Sofia Gubaidulinas Hell und dunkel (1976).
I kirken ble det sluppet inn i overkant av 120 publikummere på hver konsert, noe som gjorde at det ikke føltes alt for glissent, selv om vi gjerne skulle vært dobbelt så mange. Maskerte festivalverter spilte kohort-tetris med utsøkt virtuositet for å gi plass til så mange som mulig, samtidig som den berømte meteren ble overholdt. Flere av konsertene ble spilt to ganger på rappen for å gi så mange som mulig anledning til å nyte fremføringene. Likevel var det bra med folk i den såkalte «optimistkøen» utenfor kirken, hvor noen heldige kunne sikre seg en siste-liten-billett om det fortsatt var noe ledig etter at kohortene var plassert.
Sprekt program og friske talenter
Hovedtyngden i programmet lå på repertoar fra det tidlige 1900-tallet og fram til helt nye komposisjoner. Det var også mange verk fra det romantiske standardreportoaret – det er tross alt ikke en samtidsmusikkfestival – men for hver Beethoven var det en Stravinsky, for hver Dvořák en Messiaen.
Christian Eggen og Tine Thing Helseth er kunstneriske ledere for Risør Kammermusikkfest. De har satt sammen et sprekt program med fokus på nyere musikk.
Det er tydelig at det er en viktig del av festivalens identitet å jobbe med nyere uttrykk – på samme måte som de jobber aktivt med å dyrke fram unge talenter.
En god del av disse ble vist frem av Tine Thing Helseth som i forkant av festivalen hadde hatt en én ukes blåserworkshop og masterclass med noen av landets lovende blåsertalenter. Blant disse bet jeg meg spesielt merke i tubaisten August Schieldrop. Han er ikke bare en fremragende solist, men har også jobbet aktivt for å få skrevet nytt reportoar for instrumentet. I Risør fremførte Schieldrop et melodirikt og lekent stykke kalt Norwegische Polarlichter («Norske nordlys») av den sveitsiske komponisten Gotthard Odermatt. Verket ble skrevet spesielt for Schieldrop og hadde premiere under Festspillene i Bergen for noen uker siden. Det er også verdt å merke seg at Marcus Paus holder på å skrive en tubakonsert for Schieldrop som skal uroppføres med Oslo-Filharmonien i oktober. Det er bare å glede seg!
Et snapshot av notene til Gotthard Odermatts Norwegische Polarlichter som ble ypperlig fremført av August Schieldrop. Foto: Ola Nordal
Risør Kammermusikkfest har dessuten reetablert Risør Festival Strings – et strykeorkester som består av musikere som enten er under utdanning eller er helt i starten av karrieren. Den forrige utgaven av orkesteret ble ledet av Lars Anders Tomter og kronet sin karriere med opptreden i Carnegie Hall i 2010. Dagens versjon blir ledet av Christian Eggen, og jeg er imponert over spennvidden i det unge ensemblet som i løpet av en uke er innom et repertoar som spenner fra Bach og Dvořák til Xenakis og Stravinsky.
Det aller friskete innslaget av nytt talent kom under åpningskonserten, der den 22 år gamle fiolinisten Ludvig Gudim fra Arendal (for øvrig sønn av den kjente danseren Ketil Gudim) spilte Griegs Fiolinsonate nr. 2 i G-dur sammen med Leif Ove Andsnes. Det var naturligvis en viss klasseforskjell på de to, men Gudim stod godt ved siden av verdensstjernen og fikk vist at han innehar et stort talent som vi garantert vil få høre mer av i årene som kommer.
Mange nye verk
Odermatts tuba-sonate var ikke det eneste nye verket på festivalen. Fredag 25. juni fikk vi servert hele to verdenspremierer. Det vil si – det første av verkene hadde blitt presentert tidligere i en videoversjon, men dette var første gang det ble oppført på en scene. I Koka Nikoladzes How Things Fall synger de allsidige sangerne Nordic Voices melodier og akkorder hentet fra Bachs Preludium i a-moll etter rytmer fra ping pong-baller og grønnsaker som Nikoladez slipper ned på et bord. Performancen var morsom og fremkalte en del latter, men jeg klarte likevel ikke å fri meg fra følelsen av at dette nok fungerer aller best på video, der man virkelig kan finslipe timing og effekt. Mange av de humoristiske poengene forsvant bak søyler og nakker, og siden ping pong-baller lagde like mye lyd da de spratt rundt på gulvet som på bordet var det ikke alltid like lett å skjønne hva sangerne i Nordic Voices responderte på.
Koka Nikoladze er fra Georgia, men har base i Oslo. Her «dirigerer» han Nordic Voices ved hjelp av ping-pong-baller, grønnsaker og egg.
Urfremføringen av Therese Birkelund Ulvos Langsomt ble landet vårt eget var langt mer vellykket (verket har for øvrig allerede blitt omtalt her på klassiskmusikk.com). I verket tegner Ulvo opp spennende og komplekse lydbilder der tekster fra Nordahl Grieg, Knut Hamsun, Jens Bjørneboe og Inger Hagerup flettes inn i hverandre. Verket er virtuost skrevet med glidetoner, strupesang (en spesialitet hos Nordic Voices) og tekstdeklamasjon i tillegg til vanlig sang, og krever det ytterste fra sangerne både i rytmikk og intonasjon. Uttrykket er langsomt og pustende, med mange lange toner og store klanglige bilder. Det er et spennende og godt stykke, men fremføringen led nok også litt under Risør Kirkes brutalt ærlige akustikk. Jeg vil tro at et mektigere klangrom – gjerne Vigelandsmuseet eller Nidarosdomen – vil være et bedre egnet sted for dette verket.
Slår et slag for midtukekonsertene
Jeg vil gjerne få slå et slag for det vi kan kalle «midtukekonsertene» – disse konsertene som kommer noen dager ut i festivalen, men som ofte tiltrekker seg mindre oppmerksomhet i programmet. På dette tidspunkt i festivalen har musikerne gjerne begynt å spille seg varme, de har senket skuldrene og har blitt godt kjent med hverandre. For meg kom mange av de virkelig gode kammerøyeblikkene i disse sammenhengene.
Flere av dem var Leif Ove Andsnes involvert i. Å kunne oppleve Andsnes på nært hold i Schuberts «lille» Sonate i A-dur (D664) eller i Dvořáks Klaverkvintett nr. 2 var verdt turen alene. Det er blitt skrevet så mye om Andsnes’ musikalske kvaliteter opp gjennom årene at det vel knapt er noen grunn til å gjenta dem her. Jeg bare konstaterer at han er i en helt egen liga både når det gjelder musikalsk dypsindighet, følsomhet, kraft og teknisk briljans. Det er en gave å få overvære hva enn han gjør.
Dvořáks Klaverkvintett nr. 2 i A-dur. Fra venstre: Eldbjørg Hemsing (fiolin), Per Kristian Skalstad (fiolin), Leif Ove Andsnes (klaver), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello).
Et annet positivt innslag i løpet av «midtuken» var trompetkonserten Seraph av den skotske komponisten James MacMillan. Igjen er det snakk om et verk jeg aldri har hørt tidligere, men som virkelig imponerte som et av festivalens store høydepunkt. Dette er virkelig en fest av en komposisjon, med rytmisk driv og masse godt humør – og den ble helt ypperlig fremført av Tine Thing Helseth og Risør Festival Strings.
Idyllisk festival med med godt humør
Til tross for store navn og et raffinert program er det lite under Risør Kammermusikkfest som preges av selvhøytidelighet eller snobberi. Tvert imot: det er lave skuldre, godt humør og musikkglede hele veien.
Noe av grunnen til den alltid gode stemningen kom helt klart fra Jan Fredrik Heyerdahls vittige og treffende introduksjoner til verkene. Selv et såpass støyende stykke som Yannis Xenakis’ Aurora klarte han å åpne opp på en slik måte at publikum responderte med imponert latter og stående applaus da stykket var spilt. Xenakis’ ekstreme lydkaskader er jo først og fremst gøy – men kan jo anspore til oppgitt resignasjon om man ikke har lyttet til verket med den rette innstillingen.
Avlevering av smittevernsinformasjon ble også opphøyd til en egen kunstform: med varme og vittighet skal de viktige beskjedene spres. Resultatet var at vi som publikummere følte oss både trygge og ivaretatt, uten at pandemien lå som et klamt teppe over opplevelsen.
Hvis jeg skulle pirke på noe, må det være at sett under ett føltes konsertene litt like. De var alle omtrent en time lange, og inneholdt ett til to moderne verk og ett til to «klassikere». Alt var jevnt over veldig bra, men det egentlig ingen av konsertene som under ett fremsto som fremragende. Jeg savnet også et virkelig mestermøte – jeg skulle for eksempel gjerne hørt Tine Thing Helseth og Leif Ove Andsnes spille sammen.
Konklusjonen er likevel at Risør Kammermusikkfest anno 2021 var en fornøyelig opplevelse. Det var en festival med mange flotte musikere, et knakende godt program, og mye godt humør – i ekstremt idylliske omgivelser.
Merknad: Klassiskmusikk.coms utsending besøkte bare de «klassiske» kammermusikkonsertene i Risør Kirke. Festivalen hadde også spennende crossoverprosjekter i Risørhuset med Stein Torleif Bjella, Sondre Lerche og Helene Bøksle i samspill med klassiske musikere fra Kristiansand Symfoniorkester og KORK.