Intervju med Wolfgang Amadeus Mozart

Beethoven-året 2020 er kraftig covid-rammet som alt mulig annet. Selve 250-årsdagen – 15. eller 16. desember – står likevel samme flomlys i Klassiskmusikk som Mozarts i 2006: Christian Eggen har fått en eksklusiv samtale med Ludwig, og vi publiserer det sensasjonelle intervjuet på dagen(e). Som en forsmak henter vi nå frem Eggens Mozart-intervju fra 2006.

Skrevet av Christian Eggen

Klassisk Musikkmagasin benytter i dette enestående intervjuet med 250-årsjubilanten Wolfgang Amadeus Mozart, blant annet anledningen til å sammenligne 1700-tallet og vår tid. Diverse myter om komponisten av- og bekreftes med hans egne ord. Iallfall stort sett.

KLASSISK MUSIKKMAGASIN: Vi kjenner til et brev som keiserinne Maria Theresia skrev til sin sønn Ferdinand i 1771. Du var nærmere 16 år, og på jakt etter en stilling ved et av de store hoffene. Hun råder Ferdinand, som var erkehertug i Lombardia, til ikke å ta deg i sin tjeneste:

”Jeg sier dette så du skal slippe byrden av ubrukelige mennesker (des gens inutiles), og ikke gi titler til slike. De forringer tjenesten når de går rundt i verden som tiggere (quand des gens courent le monde comme des gueux). Familien er dessuten stor.”

Dette er oppsiktsvekkende. Du er et av historiens største genier. Du var Europas første jetset-musiker, og du skapte begrepet vidunderbarn. Allikevel skriver keiserinnen dette?

WOLFGANG AMADEUS MOZART: Det er egentlig ikke meg hun sikter til.

KM: Nei?

Om far
WAM: Det er min far, som var vår – hva heter det – manager. Fars natur kunne til tider være nokså... usympatisk. Det var vanskelig å tilfredsstille ham. Ofte virket han irritert og misfornøyd. Han ville også ha en stilling, ved siden av meg. Han fikk rykte på seg.
KM: Du var altså blitt en myteomspunnet superstjerne, i gullbroderte klær, som reiste Europa rundt i egen vogn trukket av syv hester, med frisør og tjener på lasset – og din far ødela?
WAM: La oss heller si det slik at han ikke kom i mål med sine planer. I fire år var vi på reise. Jeg så ikke hjemmet mitt fra jeg var syv til jeg var nesten elleve. Far viste frem søsteren min og meg til adel og kongelige i hele Vest-Europa. Vi tjente en formue.
KM: Men da trengte dere vel ikke noen fast ansettelse?
WAM: Et slikt eventyr må jo ta slutt. Da jeg ble eldre, forsvant litt av magien, mine abnorme ferdigheter ble mer sannsynlige. Vi måtte finne en annen arena for mitt talent. En stilling hos keiseren i Wien burde ha vært innen rekkevidde.
KM: Men det gikk altså ikke. Og så måtte dere bli i Salzburg, hos erkebispen.
WAM: Kan du tenke deg en verre skjebne? Et slikt kunstfiendtlig, gudsforlatt sted skal man lete lenge etter! Min barndomsby er i virkeligheten en dødelig sykdom som beboerne blir født og trekkes inn i, og hvis de ikke drar bort på det avgjørende tidspunkt, begår de selvmord eller går direkte eller indirekte langsomt og elendig til grunne på denne i grunnen tvers igjennom menneskefiendtlige arkitektonisk-erkebiskopelig-idiotisk-nasjonalsosialistiske-katolske dødsjord.
KM: Dette er Thomas Bernhards ord, 200 år senere?
WAM: Åja? Det visste jeg ikke.
KM: Jeg må spørre, hvorfor frigjorde du deg ikke fra din familie?
WAM: Det er vel heller et spørsmål om hvorfor min far ikke frigjorde seg fra meg. Og jeg skjønner nok årsaken.
KM: Ja?

Om friheten
WAM: Jeg var min fars karriére. I det hele tatt: det var jeg som ga mening til hans liv. Det kunne han aldri gi slipp på. Han hatet alle kvinner jeg hadde omgang med. Han var lamslått over tanken på å miste meg.
KM: Men du brøt med ham?
WAM: Han brøt med meg da jeg giftet meg med Konstanze. Det ble for mye for ham.
KM: Og året før hadde du forlatt tjenesten hos erkebispen?
WAM: Jeg ble bokstavelig talt sparket, i baken.
KM: Så nå var du fri. Du søkte lykken i Wien. Og her er vi ved et skille i historien, for du blir den første store frilans-komponist. Hva innebar det, på 1700-tallet?
WAM: Jeg måtte gjøre meg etterspurt.
KM: Det vi i dag kaller markedserobring, merkevarebygging...
WAM: Ja nettopp. Til mine subskripsjonskonserter utviklet jeg en ny form: klaverkonserten. Den slo voldsomt godt an.
KM: Men den fantes jo fra før?
WAM: Den moderne klaverkonserten er min oppfinnelse, simpelthen. Solistrollen, den individuelle karakter, den personlige stemme i dialog med omverdenen. Jeg ga formen et helt nytt format.
KM: Dette høres litt for moderne: kunst som uttrykk for individuelle verdier og holdninger. Slike tanker slo vel ikke rot før et par tiår senere, gjennom for eksempel Beethovens musikk?
WAM: Beethoven – han arvet jo bare det Papa og jeg utviklet!
KM: Din far?
WAM: Papa Haydn og jeg. Det som skjedde på begynnelsen av 1800-tallet ville ha skjedd uansett. Beethoven fant sin naturlige plass i historien.
KM: Dette må du forklare.

Om Beethoven
WAM (lett irritert): Hør her: Man snakker om Beethoven som den revolusjonære komponisten. Man sier han var den første frie kunstner, den første som skapte fri musikk. Men se på meg: Beethoven var bare 10 år, da jeg sa opp stillingen min hos dritt-Prins-erkebisp-erkedritt Colloredo! Fra da av var jeg min egen herre.
KM: Du endte allikevel opp som kapellmester hos keiseren?
WAM (nokså irritert): De siste fire år av mitt liv var jeg ansatt ved hoffet, ja. Da Gluck døde, overtok jeg hans stilling. Det var en av de fineste posisjoner i Europa. Kanskje den fineste, ved siden av Salieris og Bonnos. {Tittelen hoffkapellmester var imidlertid forbeholdt dem. Red. anm.}
WAM: Riktignok fikk jeg ikke noe særlig betalt. Men jeg skrev hva jeg ville. Keiser Joseph brød seg ikke. Og her er poenget: Jeg var fri til å skape musikk i min egen ånd. I denne musikken finnes kimen til alt som senere skulle komme. For Beethoven var det bare å fortsette der jeg måtte legge ned pennen.
KM: Tror du Beethoven også ser det slik?
WAM: Jamen det står da på papiret! Se hva jeg gjorde i mine klaverkonserter – eller i mine operaer! For ikke å snakke om strykekvintettene! Der har du avansert harmonikk, der har du virkelige melodier, der har du en dynamisk, flytende polyfoni. Beethoven kunne ingen ting av dette. Og hva med den psykologiske karaktertegning, eller dramaet i konsertene og operaene?
KM: Men Beethovens musikk...
WAM: Hans musikk strever for mye! Den er tungt arbeidende. Og den er grov i kantene med mange stygge brudd. Også så sint som den kan være! Ingen orker da å få slikt over seg!

Om vår tid
KM: Men musikken er vel representativ for tidens ånd, slik du selv snakker om å beskrive individet. Komponisten blir en bekjenner, en som gir uttrykk for alle slags menneskelige holdninger og tilstander.
WAM: Lidenskaper, uansett hvor voldsomme de er, må aldri uttrykkes slik at de vekker avsky. Og selv på det mest grufulle må musikken aldri virke støtende på øret. Den må alltid behage, eller med andre ord: den må aldri opphøre å være musikk!
KM: Nå er vi tilbake på 1700-tallet. Dette stemmer bedre. Hva synes du for øvrig om min tids musikk?

(Pause.)

WAM: Din tid er ekstrem, ekstremt fragmentarisk og overfylt! Hva er din tids musikk? Dere søker over alt, ikke minst i fortiden som blir større og større jo mer dere finner og forsker, mens din egen tid vokser seg fremover. Det er som universet, som strekkes i alle retninger.
KM: Du er interessert i moderne fysikk, forstår jeg? Det er sant det du sier. Vi er opptatt av å ha detaljert kunnskap om fortiden, det setter oss for eksempel i stand til å forstå musikk på bakgrunn av dens egen tidsalder.
WAM: Dette er tøv. Det finnes bare én tidsalder, og det er den du lever i. Alt annet blir spekulasjon! Hvordan kan vel du vite noe om min tid?!
KM: Ja, men det er det jeg sier: Over alt finnes det spor etter fortiden. Vi har gjenstander, bilder, bøker og sitater og brev med informasjon om alt fra hvordan noter ble tolket til instrumentalteknikk. Din fars glimrende lærebok i fiolinspill forteller oss mye om fiolinspill på 1700-tallet.
WAM: Du snakker som om det dreide seg om håndverkstricks. Det kan du lære av mine trompetere. Jeg for min del er interessert i kunst.

Om autentiske fremførelser
KM: Vi har i alle fall ryddet opp i en del misforståelser når det gjelder eldre tiders praksis. Og de siste tiår har en rekke store kunstnere nyttiggjort seg dette, for å skape et klarere bilde av musikken på din tid.
WAM: Så musikken lød på en bestemt måte i min tid?
KM: Ja, det gjorde den da?
WAM: Og målet er altså å forsøke å gjenskape dette?
KM: Ja.
WAM: Slik at det liksom skal være korrekt?
KM: Noe i den duren, ja... Korrekt er litt strengt og firkantet. Kunnskapen har gitt oss en mer saklig, eller objektiv innfallsvinkel, det er ikke så mye gjetting og synsing lenger. Vi vet så mye mer nå. Og dette revolusjonerer fortolkningene! Hør for eksempel på Harnoncourt....
WAM: Harnoncourt – men han er jo subjektiv! Han gjør det eneste riktige, han lytter innover! Han finner svarene, nei mulighetene, i sin egen opplevelse. Det eksisterer ingen andre sannheter. Vi kan jo ikke unnslippe oss selv, det er like umulig som å løpe fra sin egen skygge!
KM: Så du mener at denne kunnskapen er til ingen nytte?
WAM: Nei, på ingen måte! Den har gitt en fantastisk friskhet og frihet til den gamle musikken. Kunnskapen har gitt nytt liv til det gamle. Og slik er det alltid, hver generasjon lytter med sitt øre og søker sine ting. Men troen på det objektive hindrer tanken i å utfolde seg. Det er de ukreatives forbannelse. Man må passe seg for misjonærene – de selvoppnevnte forvaltere av sannhet – som kjøper andres idéer og selger dem videre. Den som vil besitte sannhet, blir dogmatiker. Tenk, på min tid klang musikken forskjellig fra by til by! Stakkars mennesker i dag, med så snevert perspektiv. Hvem kunne finne på å si at den optimale Shakespeare-forestilling må foregå på autentisk manér! Hans tekster lever i alle slags rom. Det åndelige bæres gjennom historien i forskjellige former. Øret flytter seg i tiden. Musikk klinger annerledes også fordi man lytter annerledes. Kunstverket er på evig reise, det transformeres kontinuerlig fra alle kanter.

Om politikk (eller sex?)
KM: I vår tid snakkes det mye om kunstens rolle i samfunnet. Du opplevde dramatiske begivenheter og omveltninger på nært hold. Var dere påvirket av det som foregikk i Frankrike?
WAM: Det var ikke opp til oss å snakke politikk. Dessuten kunne det være farlig. Myndighetene var på vakt, veggene hadde lange ører.
KM: Men dere tok jo politisk standpunkt gjennom kunsten? Figaros bryllup, for eksempel. Den må kunne kalles samfunnskritisk, slik den beskriver adelen.
WAM: Operaen var min idé, men jeg er vel ikke så dum å kritisere mitt eget publikum fra scenen. Figaro som innlegg i en politisk diskusjon? Nei. Så hadde vi spent bena under oss selv.
KM: Unnskyld meg, Mozart, det handler om en greve som utnytter sine tjenere. Det er jo ikke til å misforstå?
WAM: Jaja, dette har jeg hørt før. Til og med Napoleon snakket om det, noen år etter revolusjonen: C’était la Révolution déjà en action, sa han om den originale teaterversjonen av Figaro. Men hva visste han om det. Han kjente jo ikke Beaumarchais.
KM: Gjorde du?
WAM: Nei.

KM: Kanskje da Ponte kjente ham?
WAM: Nei, det har jeg aldri hørt noe om, men vet du hvem da Ponte kjente? Giacomo Casanova.
KM: Du nikker lurt. Betyr det at Casanova faktisk er modell til Don Giovanni?
WAM: Det vil jeg ikke si. Abbed da Ponte trengte ingen andre modeller enn seg selv til den rollen. Ikke var de gode venner heller forresten, til det var de alt for like. Det går faktisk rykter om at også jeg møtte Casanova, på en piknik utenfor Prag der han bodde, da vi arbeidet med Don Giovanni. Det har jeg ingen erindring om. Skjønt det kan jo skyldes både det ene og det andre... (Latter) Jeg så ham i salen på premieren. Og vet du? Blant Casanovas papirer har man funnet alternative tekstforslag til annen akt! Ha! Han syntes vel det var for lite, ja, du vet hva jeg mener. Men da er vi tilbake til Figaro! Der er det jo slikt hele tiden! Ha! Har du tenkt på det? Folk går inn og ut av dører! Hva tror du de holder på med bak der?
KM: Nei, det...
WAM: Ja, ikke sant? Hva gjør de bak dørene?
KM: –
WAM (lavmælt og intenst): De... bruker alle hullene sine!
KM: Men vi snakket om Beaumarchais og politikk...
WAM (irritert igjen): Jajajavelda! Her har du det med dine egne begreper, så vil du forstå hva jeg mener: Beaumarchais var en selger, han hadde utsett seg en målgruppe, nemlig pengesterke mennesker, som elsket å snakke dritt (for et uttrykk!) om hverandre. Han lokket dem i teatret ved å innbille dem at stykket handlet om naboen deres, den dumme greven, selvfølgelig, ikke den kloke. Noblessen stormet til i horder, for å se at naboene ble driti ut (der kom det igjen!). Dette var den største suksessen i fransk teater noensinne. Tre mennesker ble knust i billettkøen. For en gangs skyld satt det adel også på de dårligste plassene. Ha! På de fine rompene (ja!) sine! Pfeif mir im Arsch, pfeif mir im Arsch...
KM: Det virker som intervjuet nærmer seg slutten... La meg bare ha sagt at jeg tror ikke på denne uskyldigheten din. Du foraktet overklassen og autoritetene. Akkurat som din far. Og du nøt denne muligheten til å blamere dem. Din kunst var også i høyeste grad politisk! Og...
WAM: Leck mir das Mensch im Arsch, das mich nicht will....