Isata Kanneh-Mason er «it»

Det var en stor opplevelse da Isata Kanneh-Mason gjestet Bjørvika i Operaorkesterets siste konsert denne sesongen.

---

Skrevet av Ola Nordal.

---

Isata Kanneh-Mason er en av de mest interessante pianistene der ute i det internasjonale solistsirkuset. Hun er en «it-jente», skriver Operaen, til tross for at hun er 27 år, og gammel nok til å legge «jente»-merkelappen bak seg. Men «it» er hun definitivt.  

Kanneh-Mason slo ned som en liten bombe i den klassiske musikkverdenen i 2019 med en innspilling av Clara Schumanns pianomusikk – et ganske uvanlig valg for en solist-debut. Normalt skal man jo vise seg frem med en av de kjente konsertene. Da plata kom ble jeg fascinerert av hvor ferdig formet hun virket allerede på debuten. Hun fremviste en estetisk bestemthet, både i valg av repertoar og hvordan hun skulle fremstå.  

Kanskje er hun så trygg fordi hun er storesøsteren? Isata Kanneh-Mason er den eldste av syv hypermusikalske søsken fra Nottingham. Broren, cellisten Sheku Kanneh-Mason, er allerede en verdensstjerne, og lillesøster Jeneba holder også på å slå gjennom internasjonalt som pianist. De andre fire spiller også på høyt nivå. Det kommer til å bli spennende å se hvilken plass denne familien vil innta i musikkverdenen framover.  

Noe å si 
Kanneh-Mason spiller hardt, vitalt og virtuost. Hun har stilt seg utenfor dagens dragning mot postminimalisme og atmosfærisk Philip Glass-inspirert musikk (noe som for eksempel Vikingur Ólafsson har klart å integrere i det klassiske uttrykket på mesterlig vis). Hun har i stedet tatt romantikken som utgangspunkt og bygget sin egen stil rundt den. Men hun gjør det med balanse (til motsetning fra en del kjente pianister jeg ikke skal nevne navn på her). Hun spiller med tydelig artikulasjon, men uten at det blir ufølsomt. Hun har mengder av intensitet og energi, uten at det blir bombastisk. Hun tøyer på rytmikken i linjene, men uten at det blir sjøsyk chopin-rubato av det. Og vi føler at hun har noe veldig viktig musikalsk å fortelle. Hun har noe å si.  

Det er en herlig passasje i Prokofjevs tredje pianokonsert. En lang linje starter i høyre hånd. Så kommer venstre inn og imiterer den første linjen, som fortsetter og spinne mens orkesteretet fyller ut. Det går ufattelig raskt. Fingersetningen er helt umulig. Så legger Prokofjev på ytterligere en mellomstemme. Og så kommer det enda en! De fire linjene raser av gårde i et umulig tempo, og lytteren blir sittende og snappe etter pusten. Hvordan er det fysisk mulig å spille noe sånt? Og enda mer imponerende: Hvordan er det mulig å få noe slikt til å høres ut som musikk, og ikke bare en intrikat skalaøvelse for raske pianistfingre?  

Musikkens mysterium 
Svaret finner vi i det vi kan kalle «Musikkens Mysterium». Man kan ikke analysere seg fram til eksakt hva det er som gjør det, men hos Prokofjev blir teknikken til kunst. Og når det er Isata Kanneh-Mason som sitter på pianokrakken blir det til og med stor kunst.  

Man skal jo ikke klappe mellom satsene (en erkedum regel spør du meg), men etter første sats av Prokofjev-konserten var det umulig å holde tilbake. Stor applaus. Og en del usikre blikk («Dummet vi oss ut nå?»). Etter andre sats var det imidlertid dørgende stille. Da satt vi nemlig paralysert og snappet etter pusten. For så bra var det. Etter tredje sats spratt folk i været spontant. Jeg synes tidvis at terskelen er litt vel lav for stående applaus i Bjørvika. Men denne gangen var det helt klart fortjent.  

Som ekstranummer fikk vi for øvrig et utdrag fra Schumanns Kinderszenen (no. 1), som Kanneh-Mason har med på den siste plata si Childhood Tales, som kom nå i mai.  

Gjorde vi det igjen? 
Operaorkesteret ble ledet av sjefsdirigenten for Finnlands nasjonalopera Hannu Lintu, og han beviste (igjen, for jeg visste det egentlig fra før) at med en god dirigent er Operaorkesteret et sabla bra band, som fint kan bære et av den symfoniske litteraturens mer komplekse verk.  

Om jeg skal være litt pirkete på noe denne kvelden, så ble jeg ikke helt overbevist av samkjøring mellom orkester og pianist da Kanneh-Mason spilte. Muligens var prøvetiden kort, og det var så å si utelukkende hennes show. Orkesteret spilte andrefiolin. Kanskje er det ikke så rart. Operaorkesteret er jo egentlig eksperter på å dele oppmerksomheten med andre, der de sitter nede i orkestergraven og understøtter det som skjer på scenen.  

Men i kveld satt de selv på scenen, og i Mahlers femte fikk de virkelig blåst ut det de har.  Symfonien starter med en fanfare i trompet (en rytmisk hyllest til kollega Beethovens berømte skjebnemotiv), og denne fanfaren leder inn i en av de mest kraftfulle og pompøse A-durakkordene i hele symfonilitteraturen. Derfra og ut renner det på med stor dramatikk, begravelsesmarsjer, valser, ländlere, «kammermusikalske» partier der grupper leker sammen i nesten kammermusikalsk spill, og flere slike store pompøse utblåsninger som får trommehinnene til å dirre.  

Lintu kan nok være elegant når han vil, men mest av alt er han presis, effektiv og autoritativ. Hvor godt det fungerte illustreres av at det for andre gang denne kvelden ble spontan applaus etter første sats. Nok en gang observerte jeg en del usikre blikk («Gjorde vi det igjen?»).  

I sum var dette altså en glimrende konsert. Operaorkesteret fikk spilt ut alle sine kvaliteter, sammen med en fantastisk dirigent, og en av vår tids mest spennende solister. 

 

 

---

---