Lytting i reservatet
Den konsentrerte lyttingen står i sentrum i Eivind Buenes musikk. I krysningspunktet mellom fortid og samtid blander han sammen ny og gammel musikk og gjør det hele til sitt eget.
I komponist og forfatter Eivind Buenes musikk står den konsentrerte lyttingen i sentrum, både for musikere og publikum. Musikken hans blander fortid og samtid, det historiske og det nyskrevne, ofte med et underliggende, eksistensielt alvor. Buene skriver for mange ensemblestørrelser – alt fra sinfoniettaer til soloutøvere – men symfoniorkesteret er særlig viktig for ham:
- Jeg vokste opp med populærmusikk og møtte ikke orkestermusikk for alvor før jeg begynte på musikklinjen på videregående. En grunn til at jeg stadig kommer tilbake til orkesteret er fordi det fortsatt er et mysterium for meg, noe som ikke er uttømt. Det har fortsatt en fruktbar fremmedhet ved seg, som gjør at jeg ikke blir lei av det.
Han er spesielt opptatt av selve lytteopplevelsen, både for publikum og utøverne selv, å sitte i et musikalsk fellesskap og lytte:
- Konsertsalen er, sammen med teatersalen, ett av de få lyttereservatene vi har igjen. Man må legge bort telefonen og bare være stille sammen med en masse andre mennesker og fokusere på det samme. Hele situasjonen er veldig spesiell.
«All den fine musikken handler om døden»
Det er ofte et stort alvor i Buenes musikk, kanskje nettopp på grunn av at den konsentrerte lyttingen er så sentral. I 2014 skrev han Blue Mountain for orkester og to skuespillere, et slags hørespill der orkesteret er en del av de to hovedpersonenes samtale om livet, kunsten og døden. Buenes orkesterklanger vever seg inn og ut av samtalen, og noen ganger slipper den gjennom et og annet sitat fra andre komponister. Mahlers «Ich bin der Welt abhanden gekommen» («Jeg er tapt for verden») dukker stadig opp som et slags ledemotiv.
I stykket sier en av skuespillerne at «all den fine musikken handler om døden». Og det er mye død i Buenes musikk. I Buenes Fiolinkonsert (2017) har sistesatsen tittelen «Among Voices of the Dead», et kammerverk skrevet til Cikada i 2008 har tittelen Nature Morte. Korverket Allsang (2008), skrevet for «kor, felespiller, levende og død folkemusiker», bruker arkivopptak av folkesangeren Ola M. Vangberg fra 60-tallet. Men at døden er til stede i musikken hans, har ikke Buene tenkt mye over:
- Ja, den er kanskje det. Det har jeg aldri tenkt på. Er det musikken min, eller er det bare musikken? Både som leser, lytter og komponist er jeg opptatt av det eksistensielle, og under det eksistensielle – under eksistensen – ligger jo det faktum at vi skal dø. Det er et alvor i det. Jeg har alltid vært opptatt av musikk som et eksistensielt og kroppslig anliggende. I det øyeblikket man snakker om kroppen, snakker man jo også indirekte om døden.
I mye av Buenes musikk – spesielt orkestermusikken – bruker han også historisk materiale, musikk av døde komponister. Standing Stones fra 2010 er basert på fordreide fragmenter fra Brahms’ 2. klaverkonsert og åpner med et sitat fra Mahlers 5. symfoni, der musikerne spiller sammen med innspillinger på en iPod, ikke med hverandre. Men det at Buene bruker historisk materiale i sin egen musikk, har ikke nødvendigvis noe med døden å gjøre:
- For meg handler ikke det å jobbe med historisk materiale mest om døden, men om stedet og lyttesituasjonen. Hvor er vi nå? Hva er konteksten? Etter Blue Mountain kom publikum i Filharmonien bort til meg og sa «Jeg er egentlig ikke så glad i moderne musikk, men dette var veldig fint.» Det har litt med teksten å gjøre, men også at man skaper en kontekst der det gir mening. Når jeg jobber med materiale av Brahms eller Mahler, så handler det vel så mye om nåtiden som fortiden. Med et orkester som Oslo-Filharmonien, som er rigget for å spille disse store verkene, kan jeg ikke lukke øynene for at dette er kjernen i orkesteret. De komponistene sitter i veggene. Når jeg ser et orkester spille, ser jeg orkesterets historie sitte i kroppene på musikerne – samtidig som den klingende musikken er ubestridelig her og nå.
Schubert med åpent panser
Et prosjekt der Buene jobber mer håndfast med musikk av andre komponister er Schubert Lounge, en stadig voksende samling arrangementer og re-komponeringer av Schubert-sanger. Til å begynne med fremførte han sangene selv mens han spilte på et Fender Rhodes-piano – Schubert i singer-songwriter-versjon. Etter hvert har prosjektet vokst, og flere musikere har kommet til.
- Det var min måte å gjøre denne musikken til min egen på, å synge det, min måte å elske Schubert på. Det kom ikke av en dyp kjærlighet til Schubert – den kom etterpå. Det kom heller fra at jeg ville utforske det fremmede. Jeg var åpen for den fremmedheten som fantes i disse sangene og ville bruke den fremmedheten til noe produktivt.
Jeg må utsette meg selv for det, som en kropp på scenen
Buene arbeider også med liknende bearbeidelser av sanger av andre komponister. Han har arrangert noen Mahler-sanger for trioen POING under tittelen Mahler Mixtapes og jobber videre med sanger av Mahler og Brahms. Disse sangene har blitt en måte for Buene å tre ut av komponistrollen og bli utøver selv:
- Det er en fin kontrast til den litt komfortable komponistrollen der man fort kan bli en bakseteaktør. Jeg kan ikke bare sitte der på prøver med partituret og si hva som var bra og dårlig. Jeg må utsette meg selv for det, som en kropp på scenen.
En av hovedgrunnene til at Buene jobber så mye med denne musikken, gjør den til sin egen, er fordi den tåler det:
- Den klassiske musikken går ikke i stykker om jeg synger Schubert på min måte – det finnes nok av dem som gjør det på den «riktige» måten. Det å fikle, skru, åpne panseret og se hva som er inni, skru musikken sammen på nye måter, sette den på hodet – den tåler det.
Intervjuet er skrevet med støtte fra
