Måneberuselse

I måneskinn, Pierrot min venn, lån meg din fjærpenn. Jeg er tom for ord og trenger noen av dine. «–Hvorfor har du så få», spør Pierrot. La meg fortelle.

---

Skrevet av Ola Nordal. Foto: Lars Opstad

---

Fra et land langt øst kom hun, fiolinisten med sitt besynderlige navn, barbeint i det høstvåte gresset, instrumentet under armen. Månen hang stor og tung over fjorden, og jeg tror nettopp det var månen som kalte frem disse tonene, så spenstige og livfulle. Hadde Fanden vært der, så hadde han måttet danse med. Men hva med oss vanlig dødelige? Vi som i starten satt der så høflig og ærbødig i den gamle sal? Jo, vi sang, vi lo, vi gråt. Før hun forlot oss, jublet vi så det klirret i lysekronene. Og så gikk vi ut i måneskinnet, beruset, og jeg mistet mine ord. 

Ikke bry deg om ord nå i natt, sier Pierrot. Kjenn heller på månens kraft. I morgen når solen renner, da kommer nok ordene til deg. Og jeg lyttet til Pierrot. Natt ble til morgen, og månen har gått ned. Rosa skyer driver langsomt over byen, svalene sitter samlet på ledningene, mens jeg fattig evne prøver å fange med språket det jeg har opplevd. 

Musikkens essens
Vi begynner slik: Jeg tror Patricia Kopatchinskaja har forstått noe helt essensielt når det gjelder musikk. Et «noe» som ytterst få, selv de største virtuoser, er i kontakt med. 

Vi merket det med en gang. Hun kom inn på scenen alene, barbeint og i løstsittende klær, med fiolinen lett slengende i den ene hånden. Hun smiler til oss litt forlegent, og så, før vi får sukk for oss, er hun allerede langt inne i Enescus Ménétrier. Metaforene blir jeg nødt til å hente fra teaterscenen: Kopachinskaja spiller med metodeskuespillerens dype karakterforståelse, med pantomimeartistens visuelle spilopper, og med standupkomikerens følelse for timing og evne til å leke seg med publikum. En formidler av rang, altså. Men hun er også en musiker på et helt utrolig teknisk nivå. Perfekt intonasjon selv på de mest umulige dobbeltgrep. Dynamisk kontroll og artikulasjon i buestrøkene som er helt i særklasse. Og så virker det som om teknikk ikke har noen som helst betydning. Hun rett og slett bare leker med musikken – uansett hvor vanskelig den måtte være. Javel, det forsvinner noen detaljer her og der. Men hun spiller musikk som om det er teater, og jeg elsker det. 

Eksplosiv energi
Neste stykke var Schönbergs Fantasi (op. 47). Noen ganger når man kommer til atonale stykker i programmet, slutter musikere helt å musisere. Det kan handle om at uttrykket er uvant og vanskelig, og krever ekstra konsentrasjon. Det kan være at musikerne har lært seg at dette er «intellektuell musikk», og at de da må projisere en slags intellektualisme når de spiller. Eller det kan være at de rett og slett ikke liker det. Det var intet sånt denne gang. Hos Kopachinskaja og den konstant smilende pianisten Joonas Ahonen ble det utelukkende projisert eksplosiv energi, følelser, lek, overskudd og musikalitet av titaniske dimensjoner. Jeg tror ikke Schönberg i sine villeste fantasier kunne forestilt seg sin musikk spilt på denne måten. 

Og slik var det altså hele kvelden. 
Hva var mest fantastisk? Var det den flørtende leken mellom fiolin og klarinett i Milhauds Jeu? Var det kanskje den utrolige musiseringen i Debussys cellosonate i d-moll? Eller var det rett og slett Pierrot Lunaire?

Atonalt mesterverk 
Det må egentlig en ganske lang historieforelesning til for å kunne forklare skikkelig hvor særegen Pierrot Lunarie er. Jeg nøyer meg med kortversjonen: i dette stykket fra 1912 finner Schönberg opp en helt ny fysikk i henhold til harmonikk og melodiføring; han fillerister smakspreferansene til borgerskapet i fin de siecle Wien, og samtidig fremviser han en poetisk finfølelse og humor som bare Mozart har gjort bedre. For sarte ører kan nok stykket virke brutalt med all sin Sprechgesang og skrikende dissonanser, men Pierrot Lunaire er altså den frie atonale musikkens desidert største mesterverk. 

Og dette har altså Patricia Kopatchinskaja, en av verdens fremste klassiske fiolinister, bestemt seg for å synge! Og for en rolle hun gjør! La gå at hun har «teaterstemme» mer enn «sangstemme» (mikrofon var nødvendig), men hva gjør vel det når hun spiller rollen med slik en fandenvoldskhet og tilstedeværelse? Hun hopper og danser rundt i Pierrot-kostymet, hveser og ler, dirigerer litt her og der – tilsynelatende fritt og ledig, men gjennomregissert til minste detalj.    

Og så, plutselig – midt inne i denne festen av dissonanser og hysteriske latterutbrudd – bursdagssang for Vilde Frang! Og deretter: Johann Strauss IIs Keiservals (arr. Arnold Schönberg [!]), med allsang og en wienerschwung som ville vært Nyttårskonserten verdig! Og så - like plutselig: Tilbake i Pierrots månesyke verden! Uten at det blir rart. Uten at det blir kleint på noen som helst slags måte. Det er bare musikere på et helt utrolig nivå som kan leke seg med ritualer, konvensjoner og forventninger på denne måten. Etter konserten var jeg både svett og ganske utmattet.  

Beruset på hellige tanker
Og hvordan avslutter jeg, Pierrot? Vinen som drikkes med ørene flommet bølgende over månen. Måneskinnets bleke blomster blomstret i augustnatten. Å, kunne jeg bare brekke av en! Jeg holdt andakt, ble beruset på hellige tanker, vendte hodet henrykt mot himmelen. Ravende slurpet jeg vinen som drikkes med ørene. Disse melankolske dystre valser, forlater aldri mitt sinn! 

(Siste avsnitt, meget fritt etter Pierrot Lunarie i Marianne Beate Kiellands oversettelse. Første avsnitt, minst like fritt inspirert av barnesangen Au clair de la lune)

 

---

---