– Tenk, der – alene på øyen St Helena – satt Napoleon i 6 år.
– Tenk, der – alene på øyen St Helena – satt Napoleon i 6 år.

...men Hayden er størst

Søndag morgen befinner jeg meg i Skottegaten i Bergen, utenfor leiligheten til komponisten Ketil Hvoslef. Jeg har gått forbi Nøstekaien der Hurtigruten legger til. Det er båten Roald Amundsen som ligger til kai. Det regner tett men jeg har After Eight i vesken og håper å få snakket med ham om hva som har påvirket ham som komponist og menneske.


Skrevet av Tekst og foto : Annabel Guaita


Men det skal bli lekenheten som preger dette møtet. Entusiastisk viser han meg det store afrikabildet som henger på veggen. Det er et gammelt kart, kanskje fra 50- tallet. Et slik et som man trakk ned foran tavlen. Funnet i en gammel skolebygning i Lofoten. Hvoslef peker på den lille øyen med to palmer:

– Tenk, der – alene på øyen St Helena – satt Napoleon i 6 år.

Jeg setter meg i en av gyngestolene i behørig koronaavstand. Utsikten fra leiligheten i femte etasje er upåklagelig. Man ser Løvstakken og en liten flik av sjøen ved Sukkerhusbryggen. Jeg spør om det er noen musikalske øyeblikk i løpet av hans utvikling som komponist som spesielt har satt spor.

– Jeg er ikke særlig flink til å svare på slike «høytideligheter». Jeg er ikke så reflektert, sier Hvoslef. Min tilværelse er liksom mer fylt av undring enn refleksjon.

Han rekker meg et noteark med en fanfare han akkurat har gjort ferdig. Fanfaren skal brukes under lanseringen av Alf Gjerstads bok om sine foreldre, keramikerne Odd og Kari Gjerstad. Fa(e)nfare står det på arket.

St Helena!

– Først hadde jeg skrevet fanfaren slik. Den begynner flott på en g, ikke sant? Men så hørte jeg tilfeldigvis begynnelsen av Haydns 3. symfoni og tenkte med en gang at hans fire første toner ville passe perfekt som åpning av min fanfare! Og siden jeg er en av få gjenlevende blyantkomponister måtte jeg skrive hele fanfaren på nytt for å gi plass til Haydn.

– Jeg skulle jo ikke bli komponist i det hele tatt. Jeg gikk på kunsthåndverkskolen, og senere Studieatelieret og malte. Men der ble jeg ble mer og mer engstelig. Til slutt sa læreren: «Men du må jo male så det synes». Da sluttet jeg og satset på musikk i stedet. Jeg spilte en tid bl.a. i et av byens første rockeband (The Mixmasters). Men først og fremst jazz. Det var her jeg ble fasinert av «the blue notes» og spenningen som ligger i bluesens «skeive» toner. Denne oppdagelsen ble kanskje det jeg kan kalle et slags vendepunkt.

Jeg holder på å gjenoppta klaververket Rondo con Variazioni du skrev i 1971. I dette verket opplever jeg at du har et veldig bevisst forhold til musikalsk form. Jeg spilte dette for 20 år siden og det var et slikt skjellsettende øyeblikk for meg. Jeg elsker hvordan temaet minsker for hver variasjon og deretter spilles baklengs.

– Strengheten har etterhvert måttet vike for en mer intuitiv tilnærming til musikk. Jeg arbeider stadig med tilsvarende spenning som ligger i rondomotivet. Men er blitt mer og mer opptatt av å skape spenning som ikke nødvendigvis formuleres tydelig, men som kan være et underliggende, latent uromoment.

Hvor rytmisk presis han ønsker du utøveren skal være, egentlig? Jeg opplever at musikken din skal spilles veldig fritt, men så er pulsasjonen under ganske streng. Iblant kan det være vanskelig å få musikken til å låte fritt dersom jeg ikke slipper tak i pulsen.

– Jeg tror at jeg skriver vanskelig rytmisk for å oppnå en vektløshet. Men hvis noe blir for vektløst så forsvinner vekten, så i den senere tid er jeg blitt mer og mer opptatt av at man skal kunne oppfatte pulsen i musikken. Derfor skriver jeg kanskje litt enklere nå enn før.

Har du arbeidet i denne litt rare koronatiden da?

– Jeg har jo alltid hatt hjemmekontor, så jeg er jo privilegert. Min datter har handlet for meg, så jeg har nytt godt av freden og kunnet sitte og skrive som vanlig. Jeg har også hatt en del dårlig samvittighet over å ha det så bra, når så mange ikke har det så bra.

Hva skriver du på?

– I denne perioden holder jeg på å skrive en tubakonsert for Eirik Gjerdevik. Han er en fantastisk musiker. Ellers har jeg (i rykende fart) også skrevet en lengre skisse med orkestermusikk. Rett og slett for å se senere hvordan en sånn periode med spenning «i atmosfæren» påvirker meg. Koronamusikk rett og slett. Jeg har tenkt å gå tilbake til dette materialet senere og se om jeg har blitt påvirket av denne spenningen som ligger i omstendighetene rundt meg – eller om jeg bare fortsetter som tidligere. Denne gang har jeg prøvd å løse opp, sløyfe strengheten, og bare la det flyte. Denne flyten kan kanskje forløse ideer som ellers ikke ville kommet?

Er dette noe som kommer med alderen, kanskje? En raushet overfor seg selv?

– Ja, jeg tenker: det ikke så farlig, enten så kommer det noe bra ut av det, eller så forkaster jeg det. Musikk er jo så utrolig abstrakt, så det mest «håndgripelige» en komponist kan ønske seg i sitt arbeid er begrensninger. Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg ofte velger uvanlige besetninger. For meg betyr det ekstra utfordringer, og ekstra stimulanser for fantasien. De vanskelige veiene er gjerne mer spennende enn veier en lett kommer til. Oi! dette er selvfølgelig en klisje’, men uvesentligheter blir vel heller aldri klisje’er?

– For tiden har jeg også en elev i komposisjon. En veldig talentfull elev. Og da må jeg virkelig skjerpe meg. Jeg må jo kunne gjøre de øvelsene han selv skal løse. Så vi holder på med kontrapunktøvelser. Dette har også vært en av utfordringene jeg har gitt meg selv i denne ventetiden.

Hva er viktig for deg å kommunisere for deg når du underviser?

– Da jeg gikk på musikkhøyskolen i Stockholm fikk jeg en svært grundig undervisning i kontrapunkt. Det var veldig interessant, for parallelt med at vi studerte Palestrina (Giovanni Pierluigi da Palestrina 1525-94 red anm) så jobbet vi med Krenek. (Ernst Krenek 1900-91 red anm) Altså en tolvtonekomponist. Det var så spennende å oppdage hvor mange likheter det var. Spenning avspenning, høyde dybde. Det ble likegyldig om det var tolvtonemusikk eller 1500-tallsmusikk. Det jeg oppdaget da var at det finnes fundamentale betingelser for å forme musikk som er universelle. Det å få oppleve dette gjennom to så forskjellige uttrykksformer var for meg veldig vesentlig. Det er visse ting som man ikke kommer utenom.

På hvilken måte har du ellers blitt berørt av korona-situasjonen? Har du fått noen avlysninger?

– Ja, i disse dager skulle Stein Erik Olsen, Egil Haugland og Trond Dale gjøre en innspilling av «Troika» – en trio for to gitarer og slagverk. Dette ble dessverre avlyst.

– Og så skulle jeg få uroppført min andre klaverkonsert i Texas 15.mars. Jeg har jo en sønn i Amerika. Trond Sæverud har vært dirigent for Galveston Symphony Orchestra siden 2013 og pianisten Andrew Staupe skulle være solist med dem. 3. mars skulle jeg fly over, men så ble alt avlyst.

Afrika er et langt kontinent med helling!

Det har vært flott å bli kjent med den første klaverkonserten din. Den som Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester nettopp gav ut på Lawo Classics. Har den andre klaverkonserten din likhetstrekk med den første?

– Den er helt annerledes og kanskje mer i Haydns ånd. Mye enklere i stilen. Den første klaverkonserten er kanskje slutten på en periode, hvis jeg har noen perioder? Den andre konserten er nærmest skreddersydd for orkesteret i Galveston. Trond skrev til meg hvordan de ulike musikerne spiller. Det er litt morsomt. Det er liksom enda mer i Haydns ånd. Trond vet jo godt hvordan de forskjellige i orkesteret spiller. Så jeg fikk en liste over alle. For eksempel: Fløyten: fin tone, svak rytmisk etc. Det var jo presis det Haydn også gjorde. Skrev det som han visste ville fungere.

Det virker som om du har et spesielt forhold til Haydn. Din far, Harald Sæverud hadde jo også det.

– Ja, ikke minst den lekende Haydn har «menneskeliggjort» musikken fra den tiden. Jeg tror det var pianisten Svjatoslav Richter som i et intervju ble spurt om sitt forhold til Mozart. Da hadde han svart: «—men Haydn er størst». Det er ett eller annet med Haydn, han virker nærmere på en måte. Forstår du hva jeg mener med det? For meg blir Mozart mer fjern og utilnærmelig, nærmere himmelen? Haydn derimot, tør jeg frimodig nok si kjennes mer som «en av oss»!

På veien ut må jeg se på afrikabildet igjen. Hvoslef peker på Nilen – jordens lengste elv. Slik det er tegnet, ser det ut som om den renner oppover kartet.

– Kan du tenke deg at Nilen klarer å ha nok helling til å renne gjennom et så langt kontinent?

På veien ut slår han an noen toner intervaller på pianoet og sier skjelmsk:

– Hurtigruten, ja …Trollfjord og Nordkapp, altså de mest turistiske båtene, de høres slik ut.

Han slår en c-dur akkord.

– Mens Finnmark har c molltreklang. Men så kommer Kong Harald med c- e-fiss. Det er jo tritonus, djevelens intervall. Jeg ser jo ikke mye djevelsk med Kong Harald, så jeg vet ikke helt hvordan det har blitt slik. Han humrer litt.

Da jeg kommer ut i Skottegaten igjen har det sluttet å regne. Lydene i byen virker mer levende og jeg nynner på en Haydnsymfoni.


Intervjuet med Ketil Hvoslef er skrevet med økonomisk støtte fra Norsk Komponistforening.