Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og mye blått
Knut Reiersrud liker gamle mennesker som spiller instrumentet sitt så godt de kan, fremfor de store historiene, sier han. Like fullt har blueslegenden tatt for seg størrelser som Dvorák og Beethoven gjennom de to mest ikoniske satsene i musikklitteraturen. Hvorfor, spør klassiskmusikk.com?
Den som stiller et spørsmål til Knut Reiersrud, får sjelden et direkte svar. Derimot et som er overmåte interessant og innfløkt – en slags musikalsk hovedvei med avstikkere, sideveier, smug og bakveier. Ingenting ved veivalget er tilfeldig, men mange tilfeldigheter fører tilbake til hovedveien. Og hovedveien er den blå musikken, jazzens blå toner. Dem finner Reiersrud i rikt monn i Antonín Dvorák, den tsjekkiske, romantiske komponisten som benyttet folkelig slaviske og tsjekkiske elementer i sin musikk, slik Grieg gjorde med den norske. På 1890-tallet besøkte Dvorák Amerika, og ble grepet av både afrikansk-amerikanske rytmer og melodier, og urbefolkningens musikk. Pulsen og melankolien, spesielt i folkesangene (tidligere kalt negro spirituals), slo an en streng i ham, og avleiret seg i første sats av 9. symfoni, Fra den nye verden.
Bluesasylet
Denne mollstemte, blå musikken traff Knut Reiersrud også, og det skjedde gjennom hans eget radioprogram, Bluesasylet, der gjesten Terje Mosnes snakket om Dvorák-symfonien mens programlederen fulgte opp med molltemaet og blues-stemningen i 2. sats av den afrikansk-amerikanske komponisten William Dawsons Negro Folk Symphony. Dawson levde fra 1899 til 1990 og symfonien fikk noen fremførelser i 1934, da Leopold Stokowski og Philadelphia-orkesteret spilte den med suksess. Men Dawson kom aldri på repertoaret i andre orkestre, som svart fikk han ingen anerkjennelse og ble raskt marginalisert. I dag, når en hvit artist som Moddi synger en antirasistisk og politisk sang som «Strange Fruit», også den fra 1930-årene, kunne han blitt anklaget for «kulturell appropriasjon», men det er ikke skjedd. Dawson derimot, kom seg aldri tilstrekkelig over motbøren til å skrive mer i den klassiske, hvite, symfoniske formen, og den han skrev, er først hentet frem i våre dager gjennom en innspilling av Wien Radiosymfoniorkester.
Bak Store Studio
Knut Reiersrud har fått mye omtale og mange gode kritikker for sin nyskrivning, sine samtaler med Dvorák og Beethoven. Beethovens 7. Symfoni går i A-dur, men 2. sats, Allegretto, nærmest en sørgemarsj, går i moll, og det var Reiersruds sønn som foreslo å sette den sammen med Dvoráks i e-moll.
- Når jeg skal lage Bluesasylet må jeg gå i bakgangen til enden bak Store Studio i NRK, sier Reiersrud, på vei nedover enda en sidegate. Jeg hørte KORK spille Dvorák, og fikk lyst til å arbeide med den – på min måte. Skrive litt nytt, kommentere det som er skrevet, gå litt inn og ut av musikken. Noe vi kan tynne ut slik at det er rom for å tilføre vårt eget. I den klassiske musikken er det alltid en bevegelse videre, i vår verden kan vi ha et kontrabassløp i bånn, legge oss oppå og ta inn den figuren, lage en loop – ha en grunnbass liksom, og improvisere over den. Improvisasjon i klassisk er sjelden, i jazz er den alt. Dirigenten Christian Eggen er åpen for alt, han fikk med seg KORK, og vi var i gang.
Smakk-smakk-smakk!
På opptaksdagen var Reiersrud nervøs, en ellers ukjent følelse for ham i studio.
- Det var veldig rart. Alt gikk så fort unna, på fire timer. Orkesteret måtte stemme ned fra 43 til 41, og så var det smakk-smakk-smakk. Jeg var så imponert, følte at jeg satt i kortbukser. Vår metode er å prøve og feile og leke til det hele er i boks. «Kan de ikke øve før de går hjemmefra?» hører vi fra de klassiske musikerne.
«Vi» er musikerne i Reiersruds band: David Wallumrød (keyboards), Nikolai Hængsle (bass), Bjørn Holm (gitar), Andreas Bye (trommer) og Reiersrud selv, gitarist og arrangør. I denne sammenhengen er det altså også KORK og Christian Eggen.
- Det er først når vi i bandet har prøvd litt og skrudd sammen forskjellige elementer at «sounden» kommer på plass. Et helt orkester var ukjent terreng, og vi var musestille før pausen. Da Christian oppfordret oss til ikke å være beskjedne, sa vi fra litt mer, men det meste var som i gamle dager, da du hadde én sjanse, bare én, til å gjøre det riktig da det røde lyset ble tent.
Stolt av Dvorák
- På Beethoven hadde vi litt lavere skuldre. Den ble tatt opp i bolker. Men jeg er mest stolt av Dvorák, hvordan vi fikk føyet det hele sammen uten at det knaket for mye i fortøyningene. Innspillingen foregikk i Store Studio, etterarbeidet i Göteborg. Vi brukte båndspiller på hammondorgel, med volumpedal på alt – det ga en varm lyd. Orgelet var gammel og fint, men utslitt. Det knirket og pep også, lyden gikk rett inn i felene. For å bli kvitt den med lysvasking, måtte vi finne akkurat stedet, og fjerne akkurat den lyden. Med hodetelefon kan du kanskje høre en liten måltrost der hvor lyden er fjernet, sier Knut Reiersrud med et lite smil.
Respekt for kunstmusikken
Reiersruds barndomshjem var innrettet politisk mer en musikalsk. Faren deltok i Salt 1-forhandlingene – nedrustningsforhandlingene mellom Sovjet og USA i slutten av 70-årene. Han satt bakerst ved siden av Molotov, som var helt marginalisert på den tiden. Og med det ordet er Reiersrud tilbake på sporet, det blå sporet, der Dawson og alle hans samtidige var. Reiersrud selv kaller seg familiens «blå får», en hedersbetegnelse, før han filosoferer litt over fellesskapet mellom de mange formene for tradisjonsmusikk. Han har beveget seg innen de fleste. Fra norsk og nepalsk, til sine blå «samtaler» med klassikerne. Han fortrenger ingenting, men utfyller det som allerede foreligger med respekt og kunnskap. Han er en forsker i klang og stemning.
- Blues og klezmer har for eksempel mange felles trekk. De jødiske immigrantene kom også over havet – riktignok et annet hav enn det som bølget under slaveskipene fra Afrika – men musikken var like full av sorg og melankoli og moll-toneganger. Du hører det godt i «St. Louis Blues», for eksempel. Utviklingen av amerikansk kunstmusikk er uløselig knyttet til den som kom ut av folkedypet, av storbymylder og forfinede europeiske salonger, av plantasjesanger med bluespuls og endeløs, åpen prærie. Et musikalsk ekteskap mellom noe gammelt, nye nytt, noe lånt og veldig mye blått.
