Nordisk samspill i festivalledelsen
Andreas Brantelid har både svensk og dansk statsborgerskap. Som kunstnerisk leder av Stavanger Kammermusikkfestival sammen med Christian Ihle Hadland, prøver han seg også på norsk.
Men aller mest uttrykker han og Christian seg gjennom cello og klaver. Det blir mange samspill dem imellom – og med andre musikere – på festivalens 30 arrangementer.
De har så vidt rukket å få i seg litt lunsj når de har tid til en prat om årets program og hvordan samarbeidet startet.
- Vi traff hverandre første gang i Risør i 2007, og spilte duo sammen i 2010, forteller de.
Ihle Hadland har vært kunstnerisk leder i Stavanger siden 2010.
- Tenk på det, utbryter 40-åringen.
Makker i 2019
Pianisten var på besøk hjemme hos cellisten da sistnevnte sa til vennen at han kunne tenke seg å lage en kammermusikkfestival. Da var Christian rask med å foreslå at han kunne bli makkeren hans i Stavanger. I 2019 var de i gang.
- Hva har Andreas tilført festivalen?
- Blant mye, veldig gode ideer. Det er jo det vi er ute etter.
De planlegger tema først.
- Hvorfor Norden i år
- Vi har alltid lister over verk vi har lyst til å spille. På ett tidspunkt hopet de nordiske seg opp. Vi trengte en grunn til å spille dem.
Så lager de ett og ett konsertprogram før de inviterer musikere.
- Da har vi to regler, forklarer Andreas.
- De skal være fantastiske til å synge eller spille. I tillegg skal de være hyggelige.
- Og være godt forberedt, skyter Christian inn.
Sosiale musikere
Begge legger også vekt på at musikerne må være villig til å være sosiale.
- Det er viktig når vi skal være sammen en uke, sier de og legger til:
- Ikke minst når vi spiller sammen. Det har klaffet veldig bra i år. Folk er flinke til å improvisere når det trengs. Det skjer jo av og til forandringer på grunn av plutselige forfall, for eksempel.
- Dere har hatt besøk av en stjerne som Stina Ekblad. Hvordan fikk dere tak i henne?
- Vi kjenner hverandre fra før, så jeg ringte og hun takket ja. Lisa har stor glede av å arbeide sammen med musikere, forteller Brantelid.
- Babettes gjestebud, der hun fremførte tekstene til Per Nørgårds musikk, er min største musikalske opplevelse på årets festival, ja kanskje det beste gjennom alle år, supplerer Ihle Hadland.
Musikerne snakker også om festivaluken som noe spesielt.
- Verden utenfor opphører nesten. Det handler om vennskap, møte med kolleger, et program som er meningsfullt.
Begge er enige om at det er en god treningsleir før sesongen starter for alvor.
Bladlus siden starten
Én medarbeider har vært med på alle festivalene. Bladlus Magnhild Mo. Hun var med og planla den aller første festivalen i 1991 sammen med Truls Mørk. Hun er selv cellist.
På konsertene der pianistene trenger noen til å bla noter, smyger hun seg inn og setter seg på krakken bak. Under applausen forsvinner hun raskt ut. Det har blitt mange oppdrag under denne festivalen også.
- Jeg er så glad for at Christian (Ihle Hadland) fortsatt bruker papirnoter. Mange bruker bare nettbrett nå.
- Jeg skal aldri ha noe annet, bryter pianisten inn i samtalen som finner sted under lunsjen.
- Hva er det vanskeligste for deg som bladlus, Magnhild?
- Når det kommer falleferdige noter. Det er også viktig at jeg ikke er i veien for den som spiller.
- Det er stor variasjon på de som gjør denne jobben, mener pianisten og legger til:
- Magnhild er helt topp.
Hun på sin side forteller at hun kan bli veldig sliten av en jobb som krever stor konsentrasjon. Allikevel er hun klar på en ting:
- Jeg blir badet i vellyd!
Sopranen
En av kollegene på festivalen er sopranen Ann-Helen Moen. I år har hun sunget hver eneste dag, og har bidratt med stort sett nordiske sanger; noen velkjente, andre ganske nye for både henne og publikum. Men hun startet med Rakhmaninovs Vocalise, i en fremførelse på åpningskonserten som virkelig berørte tilhørerne. Utover uka fortsatt hun med Griegs Haugtussa, Sibeliussanger, Eyvind Alnæs-sanger og tyske sanger av Catharinus Elling.
I en pause, etter at hun hadde gjort seg ferdig med sin del, slo hun av en prat om sitt forhold til Stavanger Kammermusikkfestival som hun deltar på for tredje gang.
- Det er en fantastisk sammensetning av folk og program her. Rammen rundt, ikke minst konsertarenaene, er flotte. Det fungerer så godt som festival, og når vi utøvere kommer hit blir vi rent bortskjemte. De steller så godt med oss.
- Hva betyr det for deg å møte igjen kolleger?
- Enormt mye. Vi er ikke så mange i denne bransjen. Vi støtter hverandre, heier på hverandre og er på hverandres konserter. Samholdet er godt, og vi opplever ingen form for konkurranse. Det er ingen som snakker om at noen er bedre enn de andre. Det oppstår et fellesskap i musikken som jeg håper publikum merker.
- Hva har du likt best å fremføre?
- Det var veldig gøy å synge Rakhmaninov på åpningskonserten. Men også Haugtussa her i sine rette omgivelser var fin.
Fra USA
Festivalen har også utenlandske gjester. New York Polyphony var her i 2018. I år skulle vokalgruppa synge i Tyskland.
- Vi likte oss så godt første gang vi var her, derfor ringte vi Christian og spurte om vi kunne komme tilbake.
Svaret var ja, og dagen før deres konsert i Utstein kloster, øvde de i Kulturskolen i byen.
Etter første gjennomsynging er de enige om at de må stå nærmere hverandre.
- Pass på tempoet i den takten, sier kontratenor Geoffrey Williams. Han og bassen Craig Williams møttes i et kirkekor i New York. De dannet kvartetten sammen med Steven og en baryton som nå er erstattet av tenoren Andrew Fuchs. De pirker, synger om igjen, diskuterer uttale og siden det er tidlig på dagen; litt bøy og tøy.
Kvartetten har allerede gitt konserter i Tyskland en uke, så jetlagen er forsvunnet. De synger mye tidligmusikk – og ny musikk som er inspirert av tidligmusikken. Det viser de på den stemningsfulle klosterkonserten. Der synger de blant annet musikk av Paul Moravec (1957), Ivan Moody (1957) og deres huskomponist britisk-norske Andrew Smith. Han er selv til stede og får høre kvartettens vakre fremførelse av Lamentations fra 2020.
- Fantastisk å synge i klosteret, var de enige om etter konserten.
Torsdag sang de i St.Petri kirke. Også der blandet de ny og gammel musikk i vakre fremføringer. Og søndag sang Steven Wilson under gudstjenesten samme sted, med alltid tilstedeværende Christian Ihle Hadland ved flygelet.
