Norsk og nytt på The Proms

Et av sesongens utvilsomme høydepunkter, Oslo-filharmoniens Promenadekonsert med superstjerne-dirigenten Mirga Gražinytė-Tyla, skriver Guy Rickards om orkesterets besøk i London i august. 

---

Skrevet av Guy Rickards. Oversatt til norsk av Hilde Holbæk-Hanssen I Foto: Chris Christodoulou / BBC Proms

---

Royal Albert Hall, Londons største konsertsal for klassisk musikk, har vært The Proms hjemsted siden 1941. De akustiske særegenhetene er legendariske, og den fineste lyden gjengis ofte i de daglige sendingene på BBC Radio 3 som strømmes internasjonalt. Før de forskjellige lyd-modifikasjonene – de enorme akustiske luftekanalene som henger ned fra det hvelvede kuppeltaket og baldakinen over scenen – led konsertene av salens beryktede ekko. Det ble ofte sagt at britiske komponister elsket å få verkene sine fremført der fordi de fikk høre dem to ganger!

Tjøgersen

Hallen kan fortsatt leke med det akustiske bildet i enkelte verk. Heldigvis, for i et stykke så instrumentalt delikat og presist som Kristine Tjøgersens Between Trees (2021), var lyden fantastisk nyansert og raffinert. Da jeg anmeldte KORKs innspilling av dette verket i 2024 (Aurora ACD5115), bemerket jeg hvordan integreringen av elektroniske eller datagenererte elementer – som er vanskelige nok å balansere tilfredsstillende i de beste konsertsalene – hørtes ut som «naturens stemme, full av knirk og stønn som fra planter som vokser, men med sporadiske glimt av lyrikk som sollys som skinner gjennom skogens trekroner».

Between Trees er en usedvanlig studie i orkesterspillteknikker, mye omtalt i britisk presse om å spille med en tuba full av vann for å etterligne lyden av et ekorn som spiste, en utfordring medlemmene av London Philharmonic Orchestra tok med betydelig virtuositet under sjefdirigent Edward Gardner, kjent for norsk publikum som tidligere sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester frem til 2024 da han flyttet til Den Norske Opera og Ballett som musikksjef. Proms-publikummet var trollbundet og fascinert av Tjøgersens magiske skogsidyll, som satte akkurat den rette tonen for de påfølgende friluftbeskrivelsene i fem av Canteloubes Sanger fra Auvergne, strålende sunget av Louise Alder, og Richard Strauss’ Eine Alpensinfonie.

Klarinettkonsert

Between Trees var ikke den eneste nyheten for britiske ører med delikate instrumentale klanger. Forskjellige verk håndterte salens akustikk på ulike måter. Et av de mest tiltalende var den stille, vakre klarinettkonserten If love will not swing wide the gates fra 2024, revidert i 2025 av amerikaneren Gabriel Kahane (født 1981). Den fikk sin europeiske premiere her. Verket for strykeorkester, klaver og slagverk har resonanser fra to berømte verk fra 1940-tallet av Copland, hvis cowboyballettsuite Billy the Kid kom før den: Quiet City og Klarinettkonsert skrevet for Benny Goodman åtte år senere. Solostemmen ble glimrende spilt av Anthony McGill. Det samme kan sies om de mange skjøre, men presist beregnede slagverkeffektene, som i den resitativlignende duetten for klarinett og vibrafon, der slagverkeren spiller vibrafonen ved å trekke en metallstang langs spesifikke vibrafonstaver.

Kahane bruker også et lite piano med en filtdemper for å dempe klangen. Dette gir en nattlig lyd, som minner om en stille jazztakt, og to av de fire slagverkerne akkompagnerer solistens kadens ved å klappe rytmisk bak ryggen hans. Konsertens tittel er en bønn om rasetoleranse fra James Baldwins bok fra 1963, The Fire Next Time. Verket var konsertens høydepunkt.

Slagverk

Den og Tjøgersens Between Trees overskygget andre i teorien mer profilerte fremførelser av nye stykker, som den franske komponisten Édith Canat de Chizys ambisiøse konsert for tre slagverkere, pauker og orkester, Skyline (2023), inspirert av bilder av universet tatt av James Webb-teleskopet. Visuelt så det fantastisk ut, hver slagverker hadde sitt eget private batteri av instrumenter, plassert vis a vis hverandre eller bakerst på scenen rundt det store orkesteret.

Likevel smeltet teksturene ofte sammen og ble utydelige. Dette sto i sterk kontrast til Sjostakovitsj’ filmatiske ellevte symfoni, Året 1905, gitt en fremføring av Royal Scottish National Orchestra som hevet taket to uker tidligere, en levende opplevelse av virkeligheten og over eteren, eller – eldst av alle – Edgard Varèses Amériques (1928!!), med 150 utøvere (19 slagverkere). Salen kan fortsatt spille spill…

Begeistring

Og til slutt til et av sesongens utvilsomme høydepunkter, Oslo-filharmoniens Promenadekonsert med superstjerne-dirigenten Mirga Gražinytė-Tyla. Besøk av orkesteret er alltid en begivenhet, og dette var intet unntak. De hadde med seg et bredt program med musikk av Øyvind Torvund, Stravinskij – en glitrende fremføring av fiolinkonserten med Patricia Kopatchinskaja – og Prokofjev, ti satser fra balletten Romeo og Julie, designet for å vise frem orkesterets betydelige virtuositet. Det gjorde de, enten det gjaldt den berømte stampende rytmiske drivkraften til Montague- og Capulet-familiene (som inkluderer den berømte Ridderdansen), de spinkle teksturene i Julie som ung jente, eller dramaet i Tybalts død (for én gangs skyld ikke plassert sist; der kom Julies død). Forestillingen ble mottatt med begeistring av en fullsatt Albert Hall.

Torvund

I likhet med Tjøgersens Between Trees blander Torvunds Symfonisk dikt nr. 1 «Forest Morning» (2019), det akustiske og syntetiske, og er skrevet for fullt orkester med elektronisk sampleavspilling. Den ble komponert til Oslo Filharmoniske Orkesters hundreårsjubileum, urfremført av dem under Vassily Petrenko, og er senere innspilt på plate. Kombinasjonen av nytt og gammelt, elektronisk og akustisk, satt i et postromantisk, ganske pastoralt idiom, gjorde det til en forførende og spennende konsertåpning, med mye delikat klangfylde og noen fine treblåsersoloer.

Det ble gitt en varm velkomst og ble fulgt av en kort hyllest til Kong Harald som hadde gått bort dagen før.  Den norske nasjonalsangen ble spilt, etterfulgt av et minutts stillhet. Torvund kom tilbake i rampelyset med ekstranummeret, hans praktfullt romantiske ensemblestykke Stjernenatt, i et orkesterarrangement, med elektronikk, laget bare fem dager før konserten!

---

---