Ønsker å nå inn til det innerste i mennesket med musikken
Tabita Berglund er klar for London. 30.oktober dirigerer 33-åringen Philharmonia Orchestra i Royal Festival Hall. Hun er en stadig mer etterspurt dirigent – både i Norge og utlandet.
Dirigenten var ferdig med en master i cello hos Truls Mørk og skulle ta et kurs i ensembleledelse da hun på opptaksprøven måtte dirigere et ensemble for første gang.
- Da sa det pang. Alle mine løse tråder falt på plass. Dette ville jeg bruke livet mitt til, forteller hun etter at dagens prøve med Kristiansand Symfoniorkester er over.
Etter hvert søkte hun og fikk plass på en master i direksjon ved Musikkhøgskolen. Der ble hun uteksaminert i 2019. Da var hun allerede innlemmet i Harrisson Parrot management – i godt selskap med blant andre Truls Mørk.
Enorm glede
- Hva føler du når du står foran orkesteret?
- Stort sett en enorm glede. Jeg føler meg fryktelig privilegert. Første gang jeg møter et orkester vet jeg ikke så mye om hvem jeg skal møte. Det er som å møte et menneske for første gang. Du skal inn i noe av det mest intime. Du tenker på hvordan samarbeidet skal gå, og spenningen er stor. Så går du inn i prosessen og tenker: «Hvordan danser vi sammen?» Da handler det bare om å lese orkesteret, å lede musikerne slik at de får prestert best mulig.
Dirigenten møter dem på ulike måter.
- Hvert orkester har sin egen personlighet. De kan være selvsikre, usikre, kan ha en tydelig idé om hvem de ønsker å være eller er. Alle mulige nyanser. Beskjedne og forsiktige, store kraftfulle, og selvfølgelig har de ulik spillestil. Noen er opptatt av klarhet, eleganse og presisjon, mens andre kan være veldig opptatt av klanglig fylde og bredde. Man må behandle dem ulikt. Slik får en også brukt forskjellige sider av seg selv.
Hun er opptatt av tillitsforholdet mellom musikere og dirigent.
- Det er jeg nødt til å ha. Når det er grunn til å rose, roser jeg. Får de ros for ting de ikke er fornøyd med selv, mister de respekt.
- Hva ønsker du å formidle?
- Dette er kanskje store ord, men jeg tror musikk er en av få måter der vi virkelig kan nå inn til det innerste i mennesket, og at vi har mulighet til å gjøre en forskjell i folks liv slik at de kan se ting, føle ting og tenke ting de ikke har gjort før. Det ligger en enorm kraft i musikken.
- Kjenner du den i eget liv?
- Det er en grunn til at jeg valgte å bli musiker. Du blir sugd inn i musikkens uimotståelige kraft, mener dirigenten.
Hun velger norsk musikk og norske solister så ofte hun kan.
- Orkestrene ute etterspør det. Og det er den musikken jeg kan gjøre best og der jeg ofte har mest å komme med.
- Du er en av få kvinner i denne jobben. Skaper det reaksjoner?
- I enkelte kulturer er de ikke klar for at jeg står der. Da må jeg bevise at jeg har noe der å gjøre. Det er frustrerende, men som leder må du håndtere det som er i rommet når du kommer inn. Det samme gjelder for menn. Hvis orkesteret er opptatt av at dirigenten har for trang t-skjorte, må han håndtere det. Jeg må av og til håndtere fordommer.
Hun overvinner dem ved å gjøre en god jobb, og merker at de forandrer seg i løpet av prøvene.
- Gjerne mot slutten av første prøvedag. Jeg må bare le av det. Men nå er dette et sjeldent fenomen. Verden har stort sett gått videre. Vi er tre norske, profesjonelle, kvinnelige orkesterdirigenter, men flere utenlandske som er tilknyttet de norske symfoniorkestrene.
Over tid
Tabita startet jobben i Kristiansand Symfoniorkester i fjor. Hun liker godt å jobbe med et orkester over tid.
- Det er kjempeflott. Med andre orkestre er det som å være på speed-date. Du vet aldri om dere skal møtes igjen, selv om jeg oftest blir invitert tilbake. I Kristiansand har vi avtale om tre konserter i året gjennom tre år. Gjennom ni konserter kan vi utvikle oss sammen. Vi har en gjensidig forpliktelse. Allerede første gang hadde vi god kjemi.
Kalenderen er fylt opp i to år fremover.
- Jeg sier vel nei til halvparten av forespørslene, forteller hun.
- Savner du noe i dirigentlivet ditt?
Svaret kommer kontant.
- Kammermusikken. Og jeg savner å produsere lyd selv. Dessuten savner jeg å spille i orkester, men jeg får enormt mye i jobben jeg er i.
Når hun ikke reiser rundt og dirigerer – omtrent annenhver uke – er Tabita på Røros. Der har hun slått seg ned i et lite tømmerhus fra slutten av 1600-tallet Der har hun et godt arbeidsrom.
- 90 prosent av jobben er innstudering. Jeg har sluttet å spille cello profesjonelt, men jeg bruker den til innstudering av partitur. Jeg har ikke piano i kroppen, i motsetning til celloen. Så sitter jeg der og spiller cello og synger, sier hun med et smil.
Dirigenten hører ikke mye på musikk – fordi det innimellom er deilig å slippe å forholde seg til lyd.
- Også fordi jeg vil gjøre mine tolkninger. Når jeg hører innspillinger, tenker jeg at jeg i hvert fall ikke skal gjøre det sånn. Jeg er sjelden enig i tolkningen.
Mye energi
Adam Grüchot, konsertmester i Kristiansand Symfoniorkester, er full av lovord om Berglund.
- Hvordan det er å samarbeide med henne?
- Kjempefint, svarer han umiddelbart og fortsetter:
- Hun har enormt mye energi og beholder den gjennom hele prøveperioden. Vi har en fin reise sammen, og jeg ser også hvordan orkesteret tilpasser seg hennes måte å jobbe på.
- Hva er forskjellig med henne og andre dirigenter?
- Hun er ung, men jeg synes hun er et av de største talentene jeg har truffet i mitt lange profesjonelle liv. Hun er allerede vel etablert og selvsikker på podiet, og det bør en dirigent være. Kjemien mellom oss er veldig bra.
- Pirker hun for mye?
- Det er verre hvis en dirigent ikke krever. Når hun står der og er ansvarlig for produktet, må hun kreve. Vi liker det, for det skjer noe når man terper på presisjon. Da blir det flotte opplevelser for publikum.
Grüchot tilføyer:
- Det er veldig spennende å følge med på hennes karriere og hvordan den har tatt av. Vi er stolte over at vi har fått engasjere henne. Mine musikervenner i utlandet uttaler seg veldig positivt om henne. Vi i orkesteret liker å skape musikk sammen med henne. Vi tenker ikke på at hun er kvinne.
På torsdagens konsert entrer hun podiet med raske skritt, sammen med cellisten Tanja Tetzlaff. Hun løfter taktstokken, «henter ut» tonene fra orkesteret. Energien hennes smitter over på musikerne. Når noen klapper etter første sats i Prokofjevs Sinfonia Concertante for cello og orkester, snur hun seg og viser tommel opp før de spiller videre.
På vei ut sier en blant publikum: «Jeg kjente musikken fysisk i kroppen på grunn av måten hun dirigerte på. Sånn har jeg aldri kjent det før. Jeg følte hun hadde alle notene inni hender, armer og kropp. Full av rytme. Det var helt utrolig.»
Så hvordan følte hun det selv denne kvelden?
- Denne gangen gledet jeg meg særlig over samspillet mellom solisten og orkesteret. Veldig mye av det vi hadde øvd på fungerte godt, og mye av det vi ikke hadde øvd på gjorde også det. Evne til spontan musisering, altså! Og så synes jeg det var god stemning i salen. En konsert er alltid en utladning - denne var intet unntak.
