Oslo-Filharmonien mot verdenstoppen (1)

I 1945 skal det 36 år gamle hovedstadsorkesteret starte nesten forfra, og har ikke plettfri vandel etter fem års fremmedstyre.


Skrevet av Marit Gaasland - Foto : Cop. Oslo Filharmoniske Orkesters arkiv


Om Filharmonien under okkupasjonen skriver Hans Jørgen Hurum i boken Musikken under okkupasjonen (Aschehoug 1946): «I publikums bevissthet sto Filharmoniske høyt i anseelse. Riktignok gjorde orkesteret tjeneste, delt eller fulltallig, som radioorkester, i Kringkastingen annonsert som Das grosse Rundfunkorchester. Men man visste også at tilskudd fra Kringkastingen var den økonomiske ryggrad for selskapet, og slik hadde det vært lenge før krigen. … De filharmoniske konserter, som ikke ble kringkastet, var ansett som bevis for at det fremdeles besto en fri norsk musikkinstitusjon. Publikum (der) var for den alt overveiende del «jøssinger», intet verk av NS-komponister var oppført, ingen tyske solister hadde opptrådt etter okkupasjonen og ingen nazistiske kunstnere var engasjert.»

I 1945 har orkesteret under 50 faste musikere. Ti er sagt opp, én er skutt, norske motstandsfolk og flere er suspendert for kortere eller lengre tid. De som er igjen, har tatt seg igjennom de fem årene etter beste evne – spilt side om side med kolleger i gestapo- og hirduniform, gått på akkord med seg selv og fremfor alt levd i stor utrygghet, i et felleskap der ingen kunne stole på noen. Orkesterets eneste jødiske musiker i 1940, konsertmester Ernst Glaser, slapp så vidt unna deportasjonen i 1942. I siste time ble han nærmest tvangsevakuert av venner, selv nektet han å tro det som ble sagt om jødeforfølgelse i Norge. Tilbake fra Sverige sitter han nå på sin konsertmesterplass og skal bli i orkesteret til 1969. Mange «nye» blir ansatt, og mange av disse skal sette stort preg på musikklivet gjennom flere tiår, som fiolinisten Kaare Sæther, Henry Johnsrud og Kai Angel Næsteby, cellisten Arne Novang, fløytisten Ørnulf Gulbransen, fagottisten Arnulf Brachel, hornisten Arvid Evju, trompetisten Sverre Bruland og trombonistene Lyder Vengbo, Arild Jensen og Odd Raneid.

Prosessledelse
er det ikke sikkert de har hørt om, verken sjefdirigent Odd Grüner-Hegge (fra 1945) eller styreleder Iver Holter Alnæs (formelt fra 1948 men i praksis fra 1946 som stedfortreder for Johannes Berg-Hansen som er sterkt svekket etter tysk fangenskap.) Grüner-Hegge og Holter Alnæs leder gjenoppbyggingsprosessen med sikre hender. I 1949 blir Eigil Bech intendant (daglig leder). Han skal bli høyt avholdt – ingen selvfølge for en kultur-administrator – og oppriktig savnet når han i 1969 slutter for å bli direktør for Rikskonsertene.

Odd Gruner-Hegge

Grüner-Hegges første oppgaver som sjefdirigent blir festkonserter i Nationaltheatret for den hjemvendte kongefamilien og konserter til ære for allierte styrker. I årene fremover leder han symfoniske storverk som ingen forbinder med et orkester med en sinfonietta-besetning, engasjerer mange store internasjonale dirigenter og solister og utvider det norske repertoaret. I 1949 leder han Mahlers 2. symfoni Oppstandelsen, med en «gigantisk» besetning på 84! «Det er en sang om død og evighet», står det i programmet. «Vi gjør publikum merksam på at akustikken i Calmeyergatens Misjonshus er best på galleriene», skriver Dagbladet. Året før har Yehudi Menuhin vært solist med Grüner-Hegge, og VG har rapportert at «samspillet med orkestret var vidunderlig!» I 1950 gjennomfører Grüner-Hegge et plateprosjekt med innspillinger av 15 norske komponister i løpet en måned i NRK-studio.

Iver Holter Alnæs er styreleder frem til 1956, og hans innsats i dette vervet savner sidestykke – enda så mange dyktige mennesker som har etterfulgt ham. Etter et selvbekostet studiebesøk i Stockholm-Filharmonien, datidens symfoniske flaggskip i Norden, skriver han en omfattende utviklingsplan for sitt orkester. Og den er omtrent som å lese Mariss Jansons’ intensjonsplan 25 år senere, med orkesterutvidelse som høyeste prioritet. Dessverre fikk de to aldri møtes. I 1950 har Holter Alnæs fått kjempet igjennom en totalbesetning på 63, med stryker-fordeling 12-10-7-6-4. Da han går bort i 1978, er totalbesetningen 77, den som Jansons overtar. Det er ennå 20 år til Jansons kan lede et fulltallig orkester med 106 musikere.

Ut på platemarkedet
Odd Grüner-Hegge er internasjonalt orientert, det er også Øivin Fjeldstad, tidligere fiolinist i orkesteret og nå på sterk fremmarsj som dirigent. I 1950 dirigerer han Fartein Valens fiolinkonsert med Camilla Wicks. Den kommer ut på to 78-plater og vekker internasjonal oppsikt. Innspillingen blir også filmet og vises på Klingenberg kino, som forfilm til den norske publikumssuksessen Andrine og Kjell. I 1954 utgir His Master’s Voice (nå EMI) det som antagelig er de første LP-ene med norske musikere – Geirr Tveitts Hundrad Folketonar frå Hardanger med Grüner-Hegge. Så kommer historiens eneste innspilling av Wagners Götterdämmerung med Kirsten Flagstad, fra tre radiokonserter i Aulaen i 1956 dirigert av Fjeldstad. Blant solistene her er også den 29 år gamle Ingrid Bjoner.

Filharmonien får nå sin første av tallrike anmeldelser i Gramophone: «Det er tydelig at strykerne er meget gode, og har en vakker syngende tone. Messingblåserne er også førsteklasses, mens treblåserne kanskje lider under vanskelig plassering i opptakssituasjonen.» Allerede nå begynner Oslo-orkesteret å bli et som verden regner med, også gjennom radiosendinger. Fra NRK blir radio-opptak sendt til BBC, som sender «over hele det engelske imperium» ifølge Aftenposten. Utover på 1950-tallet blir orkesteret velkjent på verdens platemarked, først og fremst med Grüner-Hegge. His Master’s Voice, Mercury, RCA og Philips produserer nå i Oslo. For American Composers innspilles en stor serie med amerikansk samtidsmusikk dirigert av Alfredo Antonioni. På grunn av Aulaens dårlige lydisolering spilles det inn om kvelden og natten, gjerne med prøver fra morgenen av. «Vi hadde jo ikke råd til si nei til noe,» sa cellist Arne Novang senere. Trafikkstøyen er der til kjente tider, men ikke regnet på Aulaens glasstak. For ikke å kaste bort verdifull tid, er noter til wienervalser alltid for hånden, underforstått ikke så sarte for «ulyd». Etter hvert blir disse også utgitt, og amerikanske Billboard anmelder: «Dette var en morsom og særdeles norsk utgave av wienervalser.»

Turné i Nord-Norge 1952

Ut til folket
I 1947 er det startet bedriftskonserter i samarbeid med Arbeidernes Opplysningskomité. Lilleborg Fabrikker og Akers Mek. Verksted er de første som får besøk. Alle vet at for å nå ut til et bredere publikum, må orkesteret vise seg på flere steder, men også dette er et pengespørsmål. På 1990-tallet kan det med sponsormidler arrangeres sommerkonserter i Holmenkollen, Frognerparken og på Rådhusplassen. Disse blir utgangspunkt for dagens mega-arrangementer som Myraløkka og Slottsplassen, i jubileumsåret 2019 også store bydelsmønstringer.

Landsdelskonserter etableres i 1951. Først er det byer langs Norges sørkyst som besøkes, fra Sandefjord til Stavanger. I 1952 står Nord-Norge for tur, i 1953 Vestlandet og i 1954 det indre Østlandet.

I jubileumsåret 2019 har Filharmonien spilt i over 60 norske byer og tettsteder, de fleste stedene mange ganger. I 1952 har orkesteret mange konserter under De olympiske leker. De spiller også inn Johannes Hanssens OL-fanfare med hovedtema fra folkevisen Han Mass og han Lasse – men uten å bli nevnt i noen sammenheng!

I 1953 inntreffer det første av mange besøk på Festspillene i Bergen, med Irgens-Jensens symfoni i d-moll og Monrad Johansens Pan. Solist er Kirsten Flagstad, og i desember samme år spiller Filharmonien på hennes avskjedskonsert i Nationaltheatret – nøyaktig 40 år etter at hun debuterte der.

Opplevelses-sultent hjemmepublikum
Etter fem års isolasjon og full stans i konsertvirksomheten siden våren 1944 er det fantastisk å oppleve at «hele verden» banker på døren i Oslo. Blant de første som kommer er de store dirigentene Carl von Garaguly, Malcolm Sargent og Igor Markevitsch, og ikke å forglemme vidunderbarnet Pierino Gamba som 11 år gammel fyller Calmeyergatens Misjonshus. Pianisten Shura Cherkassky er en legende. Unge norske solister som går mot store karrierer er pianist Eva Knardahl og sopranene Marit Isene, Eva Prytz og Kari Frisell. Og så er det alle de «nye» komponistene som Barber, Britten, Copland, Honegger, Prokofjev, Sjostakovitsj og Vaughan Williams, og de norske Egge, Fliflet Bræin, Brustad, Groven, Nystedt og Sæverud.

I 1952 kommer selveste Paul Hindemith, tidligere svartelistet i det tyske riket, med egne verk. Ernst Glaser er solist i fiolinkonserten. Dette er «musikk som krever våken medvirkning av lytteren», skriver Aftenposten, «det er vi ikke vennet til i Aulaen, derfor var det dobbelt gledelig å høre hvor spontant og kraftig det fulltallige publikum honorerte musikken.» I 1953 dirigerer Fjeldstad under ISCM-festivalen og sier til Dagbladet at «et nytt musikksyn holder på å skapes». Pauline Hall mener at «menneskene har overvunnet angsten for nye klanger».


Utendørskonsert på Jordal Amfi

I 1955 leder afro-amerikanske Dean Dixon utendørskonsert på Jordal Amfi sammen med Elisabeth Schwarzkopf og Jussi Björling foran 8 000 mennesker. En «farget» dirigent er i seg selv en attraksjon. I 1956 fremføres Wagners Götterdämmerung over tre kvelder i Aulaen, med Kirsten Flagstad i som Brünnhilde. NRK-opptaket blir kringkastet i mange land og gis ut på plate. (Se også avsnitt Ut på platemarkedet.)

I 1959 debuterer den unge fiolinisten Arve Tellefsen (26), som skal bli et av Norges største musiker-ikoner og hovedreferanse for klassiske musikk blant de brede lag av nordmenn.

Første steg ut i verden
I 1961 slutter Odd Grüner-Hegge som sjefdirigent for å overta som operasjef etter Kirsten Flagstad. På grunn av det store produksjonsvolumet, nå med 800 plikttimer i året for NRK, ansettes det to: Øivin Fjeldstad med tittel sjefdirigent og Herbert Blomstedt som «fast kapellmester», men i praksis er de sidestilte. De blir i stillingene til henholdsvis 1969 og 1968. Fjeldstad dirigerer sin siste konsert i Filharmonien i 1983 og dør samme år under en konsert med Bærum Orkesterforening. Herbert Blomstedt blir sjefdirigent i København og senere i bl.a. Leipzig og San Fransisco, men fortsetter å besøke Oslo-orkesteret. Det gjør han fremdeles, og i juli 2020 fyller han 93 år. Med disse to gjør Filharmonien i 1962 sin første store Europa-turné med konserter i Amsterdam, Berlin, Bonn, Frankfurt, Hamburg – og København på hjemveien, og med imponerende anmeldelser. I 1965 spiller orkesteret under Akropolishøyden i Athen, bl.a. med en tidlig fremførelse av Arne Nordheims Canzona.

Øivin Fjeldstad og Herbert Blomstedt 1965

Det gamle mot det nye, eller omvendt
Forholdet mellom de etablerte profesjonelle musikerne og unge komponister kjølner utover på 60-tallet. Nå står «det nye mot det gamle», også i musikken. Felles møteplasser finnes, men først og fremst skal det nå være krig! I 1965 blir det medie-oppstyr når Filharmonien oppgir å fremføre Bjørn Fongaards Uran 235. I mediedekningen kommer det dårlig frem at musikerne reagerer mot notekvaliteten, ikke selve musikken. Hos Haagen Ringnes i NRK tv sitter noen som få seere kjenner og snakker mot hverandre i beste sendetid. (Og alle ser jo alt, uansett.) Saken blir et symbol på musikeres «vrangvilje overfor ny musikk» helt opp i vår tid. I Filharmonien setter Herbert Blomstedt helt uforstyrret opp Arne Nordheims gjennombrudds-verk Epitaffio for orkester og lydbånd (mycket interessant!), som Filharmoniens publikum skal få høre seks ganger før tiåret tar slutt. Nordheims Epitaffio og Canzona skal senere havne blant et titall norske samtidsverk som spilles i konsertsaler som Royal Albert Hall, Carnegie Hall, Chicago Symphony Hall, Washingtons Kennedy Centre og på Festspillene i Salzburg, med Filharmonien og Jansons.

I 1967-68 får Leopold Stokowski tyvstarte sesongen, og sier til NRK: «Aulaen er sjarmerende for kammermusikk, og Oslo Filharmoniske er et meget godt orkester, så godt at det med 20 musikere til kunne vært et av de fremste.» Orkesteret består nå av 71 musikere. Det er langt frem til det symfoniske minstemålet på 96, og enda lenger til det ideelle på 106.

Ungdomskonsert i Aulaen 1960-tallet

1970-tallet
Materielt har 1960-tallet for Filharmonien på alle måter vært preget av knappe ressurser, skuffelser og nedturer. På publikumssiden ser det lysere ut, ikke minst gjennom Ungdomskonsertene med en genial formidler, kunstprofessor Jon Medbøe. På hans konserter blir både stå- og liggeplasser tatt i bruk i Aulaen. Nye Chateau Neuf blir også en viktig ungdomsarena.

Fortsatt går det mye tid med til å stange hodet i dørene hos «tilskuddsmyndighetene» som fremdeles er tre: staten, Oslo kommune og NRK. Den siste er både oppdragsgiver og kjøper av tjenester, sitter samtidig med stor innflytelse på Filharmoniens budsjetter og indre anliggender! Begrip det, den som kan. Men musikerlønningene har fått noen løft, og medlemskap i Statens Pensjonskasse er innvilget. Og i 1979 kommer den offentlige utredningen som skal «styre» utbyggingen av norske symfoniorkestre i lang tid fremover. I Filharmonien er det skuffelse over utbyggingstakten.

Nye og utenlandske sjefdirigenter
Miltiades Caridis har overtatt som kunstnerisk leder i 1969, i konkurranse med mange habile søkere. Med ham får bl.a. vokalmusikken et stort løft, og konserter med Oslo Filharmoniske Kor blir publikumsmagneter. Blant store verk som settes opp er Haydns Skapelsen, Verdis Requiem og Stravinskys Salmesymfoni. Caridis er internasjonalt kjent og leder orkesteret også på turné. I 1974 oppstår det uenighet mellom ham og styret om orkesterets første USA-turné, et åpenbart strabasiøst prosjekt. Caridis er svært betenkt, men styret vil gjennomføre. Caridis trekker seg fra prosjektet, Mendi Rodan engasjeres som gjestedirigent. Det ligger i kortene at ingen av partene ser det som aktuelt å forhandle om ny avtale fra 1975.

Dirigentutlysningen i 1974 tiltrekker seg mange kjente navn. Den unge finnen Okko Kamu er vinner av Karajan-konkurransen 1969, nå sjefdirigent for Finlands Radios Symfoniorkester. Han blir nå Filharmoniens kunstneriske leder, så langt den siste med denne tittelen. (Mariss Jansons får ikke godkjent denne tittelen «hjemme» i 1979, og siden har den virket meningsløs.) Okko Kamu har en usedvanlig karismatisk fremtoning og evne til å skape «konsertmagi». Han leder bl.a. Filharmoniens første fremførelser av Mahlers symfoni nr. 8 (De tuseners symfoni), Stravinskys Historien om en soldat der han også er solist, Mortensens symfoni og mange andre banebrytende nordiske verk. Han leder store turneer, langs USAs østkyst og på Nordkalotten med konserter fire land. Hans avskjed blir en uforglemmelig konsert i Grieghallen ved Festspillene i 1979, med Fliflet Bræin, Kielland og Sibelius på programmet. Etter konserten får vi se en aldrende Olav Kielland gå frem og takke, gråtende, for fremførelsen av sin pianokonsert med Jens Harald Bratlie.


Dirigentene Miltiades Caridis og Okko Kamu

Konserthussaken går sin gang
har de sagt i Rådhuset siden 1952 – minst. Arkitekt Gösta Åberg har vunnet konkurransen i 1957, og på 10-årsdagen for dette har musikerne mobilisert til demonstrasjon i Oslo sentrum: «Hvor blir det av grunnstein, Storstein?» (Egil Storstein var finansrådmann i Oslo), og «Reis Konserthuset, ellers reiser vi!». I 1967 finner ordfører Brynjulf Bull omsider spaden sin og stikker den jorda – i bakgården til det lenge planlagte Konserthuset i Oslo. Så sent som i 1971 reises det tvil om Filharmonien egentlig skal ha noen fortrinnsrett i det nye huset. Ansvarlig statsråd Kjell Bondevik skjærer igjennom: kommunen kan glemme all statlig finansieringsbistand hvis det er noen tvil om det.

Og i 1977 står endelig Oslo Konserthus der. Å si at det ruver ville være å ta i, inneklemt som det er mellom mye større forretningsgårder. Det faller i Okko Kamus lodd å lede åpningskonserten våren 1977, et fjernstyrt program-sammensurium der så mange kaker skal meles at orkesteret blir fullstendig tilsidesatt. Kamu er opprørt på musikernes vegne: «vad i h…. har dom kämpat för och väntat på under alla dom här åren». Han vil gå av der og da, men blir overtalt til å bli ut den avtalte perioden.

Musikerne prøver hardt å virke så glade som det er forventet av dem. Men så lang tid som prosessen har tatt, har orkesteret allerede vokst fra huset «sitt» (15 år senere må Filharmonien leie kontor- og øvingslokaler i nabobygget, under trusler om dagsbøter fra Arbeidstilsynet). Akustikken har musikerne aldri fått mene noe om, før nå, når det er altfor sent. Og første ut på 1980-tallet får Filharmonien en bindende leieavtale, som skal vise seg å være adskillig mer bindende for dem enn for Konserthuset.

Fortsettelse av artikkelen følger i neste uke.

Her er Marit Gaaslands 2. artikkel om Oslo-filharmonien, publisert 26. september 2019, ved innledningen til orkesterets 100-årsjubileum.



På ofo.no kan du bl.a. lese om alle Filharmoniens sjefdirigenter gjennom tidene og ble konsertarkivet gjennom 100 år.

Kilder:
Nasjonalbiblioteket ved Iver Håkon Eikje
OFOs arkiv (og mitt private)
Mona Levin: 75-års jubileumsbok, Filharmonien 1994
Hampus Huldt-Nytrøm; Fra munkekor til symfoniorkester, eget forlag 1969
Hans Jørgen Hurum: Musikklivet under okkupasjonen, Aschehoug 1946