Rach 3 – fra glemsel til slagerstatus

Rachmaninoffs klaverkonsert nr. 3 levde lenge i skyggen av den ikoniske nr. 2. I 1995 kom filmen Shine (regi Scott Hicks) der Noah Taylor gestalter den særegne australske pianisten Noa Taylor. Gjennomgangsmusikk var Rach 3, som den nå ble hetende.   

---

Skrevet av Marit Gaasland

---

Filmens makt kan være stor, også innenfor klassisk musikk. Kjente symbioser fra nyere tid er Mahlers symfoni nr. 5, adagietto-satsen og Viscontis Døden i Venedig (1971), og Strauss’ Also sprach Zarathustra og Kubricks 2001: En romodyssé (Kubrick 2001). I mitt nabolag var sistnevnte russebuss-vignett et år på 2000-tallet.  

Rach eller Rakh? 
Norsk skrivemåte for russiske navn har vært og er diskusjonstema. Språkrådet og andre sakkyndige har sine vedtatte normer, men for ansvarlige arrangører kan det være andre hensyn ta. Da Racmaninoffs Klokkene i 2008 skulle fremføres i Oslo-Filharmonien, i samarbeid med Sergej Rachmaninoff Foundation, kom denne med klare instrukser: R. skal skrives og uttales med ch (halslyd). Og det ble fast praksis i OF. Andre eksempler på brudd med vedtatte norske normer har vært Stravinsky, som ikke ville se sitt navn med endelsen -skij, og tilsvarende for Rostropovich og -itsj.  

Rachmaninoffs klaverkonserter  
De er i alt fire, og i alle fall nr. 2 og 3 utgjør de siste blant grandiose solokonserter i senromantisk ånd. Den første fra 1891 betraktet han som et elevarbeid, den andre ble straks en formidabel suksess. Den ga ham også så høye forventninger at han trengte psykiatrisk hjelp (av norskfødte Nikolaj Dahl) da hans første symfoni senere ble slaktet.) Rachmaninoff hadde parallelle karrierer som komponist, virtuos pianist og dirigent. Da han første gang ble invitert til USA, gikk han straks i gang med sin tredje konsert, fullført i 1908. Samme år spilte han den i New York med dirigenten Walter Damrosch og året etter med Gustav Mahler.  

Konserten regnes som et høydepunkt i utøver-komponist-tradisjonen, med sin sømløse konstruksjon og med større subtilitet og flere metamorfoser enn lytterne den gang var vant til. Som alle Rachmaninoffs verk er også dette preget av hans forkjærlighet for moll-tonearter. Verket innledes neddempet, med tydelige innslag av russisk folkemusikk. Etter en rekke elegante passasjer og vakre temaer, både i klaveret og orkesteret, kommer finalesatsen. Den er i seg selv en studie i klaverets klangmuligheter og komponistens dype forståelse av instrumentet, som gir musikken stor variasjon og rikdom.  Satsen er en virkeliggjøring av Rachmaninoffs idé om at ethvert verk skulle ha sitt kulminasjonspunkt: «Kulminasjonen kan være i slutten av stykker eller i midten, det kan være sterkt eller svakt, men utøveren må vite hvordan han skal komme seg dit med absolutt beregning, absolutt presisjon. For hvis man bommer, vil hele konstruksjonen forvitre, og stykker vil bli usammenhengende og oppstykket og ikke kunne formidle til lytteren hva som skal formidles.» 

Leif Ove Andsnes  
Det er vanskelig å tenke seg et mer fristende program enn Oslo-Filharmoniens to konserten i mai 2023, når Andsnes skal fremføre «Rach 3» dirigert av Klaus Mäkelä. Andsnes’ forrige fremførelse i OF (1995) falt sammen med lanseringen av filmen Shine, men det visste ingen da disse konsertene ble programmert. Men alle som den gangen måtte forlate billettluken med uforrettet sak, kunne senere glede seg over innspillingen som samtidig ble gjort for Virgin Classics, med annen stor finsk dirigent – Paavo Berglund. Og den muligheten er der fremdeles.  

 

---

---