Sjangeruavhengig oppdagelsesferd
Både som komponist og utøvende musiker er Mette Henriette alltid på jakt etter det ukjente i musikken. Til tross for inspirasjon både fra jazz og samtidsmusikk, klarer musikken hennes likevel å holde seg overraskende sjangeruavhengig.
Musikken til komponist og saksofonist Mette Henriette kan sies å stå i et skjæringspunkt mellom jazz, improvisasjon og samtidsmusikk. Likevel er den vanskelig å skulle klassifisere presist. Sjangeruttrykk blandes sømløst sammen, og musikken virker ofte å leve helt i sin egen verden.
I 2015 debuterte hun på det tyske plateselskapet ECM med et dobbeltalbum viet hennes egen musikk, og høsten 2020 hadde orkesterverket This Too premiere med Oslo-Filharmonien dirigert av Klaus Mäkelä. For Mette Henriette er det å være både komponist og utøvende musiker del av det samme kunstneriske virket:
- Komponeringen en integrert del av meg og mitt arbeid. Det skapende og utøvende er en helhet. I mine prosesser kan det ære ganske glidende overganger mellom ulike roller. Jeg kan være utøver, komponist og mange flere ting – det avhenger av formatet og hva den kunstneriske ideen krever av meg.
På vei mot det ukjente
Som utøver og komponist står Mette Henriette med føttene plantet i flere sjangre. Mye av musikken som kom på plata i 2015 er tett opp mot jazz, men også med tydelige innslag av minimalisme og andre strømninger i samtidsmusikken. Det er noen meditativt med mye av musikken, der en musikalsk verden får oppstå og vokse, nærmest intuitivt. Likevel nøler hun med å skulle binde seg til en spesiell sjanger:
- For meg er sjanger et veldig eksternt ord. Det kan jo være nyttig, men ord betyr alt og ingenting på samme tid. Jeg tror kunst går forbi ordene, så jeg tenker ikke så mye på sjanger. Jeg kan sette pris på veldig mange typer musikk og er ikke så opptatt av å definere mitt eget uttrykk.
I Mette Henriettes musikk er det om å gjøre å finne den riktige tilnærmingen til materialet, slik at selvstendigheten – autonomien – bevares. Musikken er alltid på vei mot noe nytt og ukjent:
- Når jeg jobber med musikk, dras jeg mot det ukjente, hva enn det er. Det kan være et helt nytt orkester eller en ny nyanse i noe man jeg kjenner veldig godt. Da kan jegman møte motstand og nye typer utfordringer, sammenliknet med formater man jeg kjenner godt. Det er en frihet i det, for det gir muligheten til å skape et eget språk og en egen logikk.
Musikk på tvers av kunstarter
Et annet viktig element i det musikalske og kunstneriske arbeidet er arbeid med andre kunstarter. I opptredener med hennes egne ensembler, legger hun stor vekt på at det sceniske og det musikalske gir mening sammen:
- Når jeg turnerer med trioen min og ensemblet mitt, jobber jeg alltid veldig tett med lystekniker og scenograf. Når jeg skriver musikk, har jeg ofte en følelse av hvordan visuelle, kinetiske og taktile elementer står i forhold til lyden. Noen ganger kan også musikk komme ut av en slik idé.
Denne typen arbeid på tvers av disipliner og fagfelt gir også videre inspirasjon til musikken. Andre forståelser for kreativitet og måter å utvikle materiale på er med på å påvirke hvordan musikken til Mette Henriette blir til. Hvis målet med en komposisjon er å formidle musikalske ideer, kan ofte tradisjonelt noterte partiturer være mer i veien enn til hjelp:
- Hvis jeg jobber med musikere, for eksempel, kan det være en bevegelse som er katalysatoren for noe jeg ønsker å oppnå musikalsk. Min oppgave er å finne en måte å skrive musikken på og finne en måte å formidle det på som er forståelig. Noen ganger kommer noter og partiturer i veien på sammen måte som ord og språk kan gjøre. Da kan det være nyttig å ha begreper fra dans og scenekunst, for eksempel.
En fremskyndet orkesterdebut
De seneste årene har Mette Henriette begynt å skrive mer og mer for andre ensembler enn sine egne, med bestillinger både til Cikada og til Oslo-Filharmonien. Etter planen skulle Oslo-Filharmonien urfremføre to verker av henne i sesongen 2020/2021, hennes første komposisjoner for orkester. Det første verket ble utsatt på grunn av pandemien, men det andre – This Too – ble plutselig fremskyndet og fikk sin urfremføring på Filharmoniens TV-overførte sommerkonsert i august.
- De ringte meg i slutten av juni og spurte om jeg kunne skrive noe til sommerkonserten i august, og da bare visste jeg at dette skulle jeg gjøre. Jeg satt i hele juli og jobbet med det. Det var en veldig spesiell opplevelse å plutselig skulle skrive dette det partituret som kom til å bli det mitt første orkesterverket mitt på en måned. Jeg bare forsvant inn i det, og musikken kom.
Det er en helt egen flyt i This Too. Verket virker å vokse ut fra én eneste bratsjtone som langsomt sprer seg til resten av orkesteret. Ut fra strykerklangen kommer harpeanslag og blåselyder gjennom fløyte og trompet. Det er en krystallisert lyd som langsomt slår ut i blomst – stillestående og i bevegelse på samme tid.
Å skulle ha sin debut som orkesterkomponist med et ensemble som Oslo-Filharmonien kan gi de fleste prestasjonsangst, men Mette Henriette virker å ta det med fatning:
- Det sier mye om Oslo-Filharmonien, tenker jeg. Det er ganske modig, men det viser at de har en trygghet og tør å stole på valgene sine, selv om de kanskje er litt utenfor allfarvei. Jeg tenker det er utrolig verdifullt for kulturlivet at man har folk og krefter som gjør sånt.
Mette Henriettes innspilte musikk kan du finne her.
Artikkelen er skrevet med støtte fra
