Sjostakovitsj, chillout og manglende nordmenn

Oslo-filharmonien har sluppet programmet for neste sesong. Store navn og enda større verker preger også det neste året, men hvor har den norske musikken blitt av?

---

Aksel Dalmo Tollåli

---

Det er full fart i Oslo-filharmonien om dagen. For noen uker siden ble det kunngjort at sjefdirigent Klaus Mäkelä skal ta over som sjef i Chicago Symphony Orchestra høsten 2027 – samme høst tar han også over Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Den unge finnen har fortsatt tre år igjen i Oslo, men nå er jakten på etterfølgeren hans offisielt i gang.

Nylig slapp også Filharmonien programmet for neste sesong. Mäkelä spiller fortsatt en helt vesentlig rolle, ikke minst med orkesterets store Sjostakovitsj-prosjekt, der den russiske komponistens symfonier skal spilles inn over flere år.

I tillegg til de sedvanlige abonnementskonsertene satser orkesteret også videre på flere andre konsertformater, både i og utenfor Konserthuset. Men etter å ha lest gjennom programmet står særlig ett spørsmål igjen: hvor har nordmennene tatt veien?

Den norske musikken som forsvant

Oslo-filharmonien er Norges fremste orkester, og med de ressursene de forvalter følger det et visst ansvar. Den klassiske musikken blir stadig mer internasjonal, med nærmest fri flyt av solister og dirigenter over landegrensene. Gjør dette at Filharmonien ikke klarer å ivareta det norske symfoniske repertoaret? En kan i alle fall spørre seg om hvem som kommer til å ta frem denne musikken om ikke Oslo-filharmonien og de andre norske orkestrene gjør det.

For mengden norsk musikk – både ny og gammel – på programmet for neste sesong er liten: 6. mars skal Eldbjørg Hemsing være solist i Hjalmar Borgstrøms Fiolinkonsert. Riktignok er dette første gang Filharmonien fremfører Borgstrøms konsert – på tide – men det blir ganske så magert. På sesongavslutningen blir et par småstykker av Grieg og Sinding skvist inn mellom langt mer vektige franske ballettklassikere som Ildfuglen og Debussys Jeux. Og det er det for den eldre musikken.

På samtidsmusikkfronten er det enda verre stilt: Der er det bare Kristine Tjøgersen og hennes kvarterslange Between Trees som er representert (3. april). Ellers er det store, utenlandske navn som preger samtidsrepertoaret.        

Å planlegge en orkestersesong er en krevende øvelse. Men som et av Norges fremste orkestre bør Oslo-filharmonien føle på et større ansvar overfor norsk orkestermusikk. Om ikke Filharmonien og de andre symfoniorkestrene i dette landet er interessert i å få denne musikken spilt, er det ikke veldig mange igjen.

En hel masse Beethoven

Til tross for fraværet av norsk orkestermusikk, er det likevel flere ting som kan bli spennende neste sesong. Som tidligere nevnt fortsetter Sjostakovitsj å spille en nøkkelrolle, med både slipp av den første Sjostakovitsj-innspillingen og fremføring og innspilling av tre nye symfonier: nr. 1 og 15 (16. og 17. januar) og nr. 11 (12. og 13. februar).

Den andre røde tråden er Beethovens pianokonserter. På sesongåpningen 28. og 29. august er Leif Ove Andsnes solist i «Keiserkonserten», Beethovens Pianokonsert nr. 5. Samme verk skal også med på turné til Wien og Hamburg i månedsskiftet oktober/november. Så, 14.-16. mai inviterer orkesteret til en liten Beethoven-festival med dirigent Eivind Aadland og pianist Paul Lewis. Da skal alle Beethovens fem pianokonserter fremføres over tre konserter.

De store komponistene er hjertelig til stede, men ofte i møte med andre, mindre kjente verker og interessante dirigenter og solister: Beethovens Symfoni nr. 6 får selskap av amerikanske Florence Prices Konsert i én sats (30. januar), med pianosolist Jeneba Kanneh-Mason, søster av stjernecellist Sheku Kanneh-Mason. Brahms’ Symfoni nr. 4 ledsages blant annet av Thomas Adés Asyla (28. og 29. november), en av britisk samtidsmusikks store klassikere.

Ellers kan nevnes: Julia Wolfes oratorium Fire in my mouth (19. september) under Ultima-festivalen; Szymanowskis Stabat mater (10. og 11. oktober); Janáčeks Taras Bulba og Martinůs Obokonsert (21. november) med Filharmoniens egen João Miguel Silva som solist; tredje akt av Wagners Parsifal (10. og 11. april); Nielsens Fløytekonsert (8. mai) med orkesterets nytilsatte solofløytist Ting-Wei Chen.

Klassisk musikk som lydkulisse?

Et av de nye konsertformatene Filharmonien prøver ut i den kommende sesongen har fått navnet «Chillout». Målgruppen er studenter og unge voksne som trenger et avbrekk i hverdagen, og konsertene beskrives som et «pusterom» der man kan lene seg tilbake og, ja, slappe av. De to konsertene som inngår i serien vil foregå på utestedet Trekanten, som også er lokalet for Oslo Quartet Series’ mer uformelle konserter, under overskriften OQS Sessions.

Kanskje er dette en god måte å nå et ungt publikum på, men jeg kjenner jeg er noe skeptisk. Ofte får selve avslappingen hovedrollen, og musikken – ofte bruddstykker av kjent kammermusikk – blir en lettfattelig, hyggelig lydkulisse i bakgrunnen. Filharmoniens egen beskrivelse lyder «For deg som trenger en pause – ta deg tid i en reise i et lydlandskap hvor du kan oppnå fullstendig ro.» Kanskje blir dette til noe som innbyr til lytting og musikalske opplevelser fremfor bare avslapping, men enn så lenge forholder meg avventende.

Samtidig, kanskje mest fordi det ikke er så mye å lese om disse konsertene i sesongbrosjyren, føles de litt som en attpåklatt til den vanlige konsertvirksomheten. Kunne man koblet disse tettere opp mot hverandre på noen måte? Det gjenstår å se.

---

---