Sondheim: Dypdykk i helaftens ironi
Endelig tid for musikalsk mesterverk
Glitrende Sondheim musikal
Sondheim/Furth: COMPANY
Den Nationale Scene, Småscenen, Bergen
Company er et hovedverk blant mange Stephen Sondheim-mesterverk, og at det har tatt 40 år før musikalen fikk Norgespremiere er nesten ikke til å tro. I mellomtiden er den like aktuell, de fleste sangene i denne første konseptmusikalen er blitt standard, publikum føler seg hjemme i de komplekse tonegangene, rytmene og intrikate tekstene – også Sondheims, selvsagt – som veksler mellom det iskalde og lengselsfulle til det desperat komiske.
Konseptmusikalen, en Sondheim-oppfinnelse, betyr at den abstrakte idé går inn der handlingen pleier å være. Altså ingen egentlig handling, men en situasjon som utforskes fra alle mulige vinkler. I sentrum står Robert, 35 år og single, knugende omgitt av fem velmenende vennepar – som krangler og drikker og slanker seg, de misunner Roberts uavhengighet, de drømmer om en natt med ham, men alle har klart det Robert ikke gjør: å binde seg følelsesmessig.
Total symbiose
I motsetning til i 1969-70, kan vi i dag åpent spekulere over om Robert egentlig er homofil, selv om han velter seg i kvinner. I Jon Bleiklie Deviks utforming av skikkelsen, står det åpent. Devik er perfekt i rollen: sjarmerende, kynisk, slentrende maskulin, lett nervøs, grenseløst sardonisk New York-kul – men også sårbar, lengtende, redd, ensom – en populær fyr som glir unna når noen trår for nær. Deviks stemme er skapt for Sondheims sanger og tekster, mimikken er ofte mer talende enn ord: han leverer stort komediespill i miniatyr. I ”Bli levende nå” når han de store høyder, mens en dør av innsikt langsomt åpner seg i ham.
Tekstene er alfa og omega her, og regissøren Johan Osuldsens oversettelse er glitrende. Hos Sondheim er det total symbiose mellom melodi og tekst, og Osuldsen har overført hvert meningsfulle trykk og ettertrykk til norsk. Han har også skapt en sømløst tempofylt forestilling uten dødpunkter med sitt stjerneensemble – alt synes å foregå i Roberts hode på hans 35-årsdag, mens han gruer til vennenes surprise party.
Regien lar aktørene bære det hele; Lise Christensens scenografi til Småscenen er urbant sparsom – Manhattans hovedrolle spiller en birolle her. Helt bak sitter de fem musikerne som virkelig har en hovedrolle: de utfører Trond Lindheims umåtelig raffinerte, pulserende arrangementer med stø og diskret eleganse.
Differensiert
Roberts tre kvinner får differensiert uttrykk i Dorina M. E. Iversens, Tonje Bakkens og Vibeke H. Fleslands typer – Fleslands dumme flyvertinne-blondine er tatt på kornet, og ”Barcelona” blir et høydepunkt i rekken av høydepunkter. Iversens ”Flere hundre mennesker” uttrykker metropolenes absurde (og attraktive) hastverk og livsstil. Siren Jørgensen briljerer som panikkslagen brud i ”Jeg gifter meg ikke” (ikke en stavelse går tapt i ordflommen), Wenche Kvammes bittert observerende ”Damer som møtes til lunsj” er en annen showstopper, og samtlige ensemblenumre er topptrimmet presise. Glitrende!
Anmeldelsen ble publisert i Aftenposten 25. januar 2010.