Stephen Sondheim – en klassiker
Stephen Sondheim er den sofistikerte, amerikanske musikal-mesteren, hvis enestående status ble markert i 2010 med en 80-årshyllest ved BBC Proms, fra Royal Albert Hall i London. Vår artikkel fra 2010 står seg like godt fremdeles. Stephen Sondheim sovnet inn 26. november, 91 år gammel.
«Er det noen som gidder å feire at man er så gammel?»
Slik lyder en av Joannes første replikker i Stephen Sondheims Company, en musikal som ble uroppført på Broadway i 1970. Joanne er en av dem som står bak et 35-årsdags «surprise party» for en nær venn, Bobby.
I 2010 var det Stephen Sondheim selv som blir feiret. Han ble født 22. mars1930, og fødselsdagsfeiringen har pågått hele året – fra Bergens Nationale Scene til Londons West End og New Yorks Broadway. I april ble Sondheims liv og verk hyllet i en ny Broadway-kavalkade, Sondheim on Sondheim. Den spente fra hans tidligste skolerevy By George, tvers gjennom til hans siste off-Broadwayproduksjon fra 2008: Road Show. For første gang inneholdt en slik kavalkade Sondheim selv som fortellende gjennomgangsfigur, og han ledet publikum gjennom det hele på en personlig og ganske avslørende måte.
Farssurrogat
Stephen vokste opp som enebarn. Foreldrene skilte lag da han var ti, og moren tok seg av ham alene, inntil faren til en skolekamerat, den berømte Broadway-tekstforfatteren Oscar Hammerstein II, tok ham under sine vinger. Hans sterke og oppdragende påvirkning fikk unge Sondheim til å velge en karriere i musikkteateret. I Sondheim on Sondheim, sier Stephen at hadde Hammerstein vært arkitekt, ville han kanskje fulgt i de sporene.
Refleksjoner rundt de valg man gjør som ung voksen, får vektig ekko i den middelaldrende Ben i Sondheims Follies (1972):
«The road you didn't take hardly comes to mind, does it? The door you didn't try, where could it have led?»
Som i mange av Sondheims tekster, undrer man seg over hvor mye som er hentet fra hans egen erfaring eller selvinnsikt. Follies ble skrevet da Stephen selv ble middelaldrende. I teksten til nettopp denne sangen («The Road You Didn’t Take»), heter det også: «You take one road, the decades pass…»
Sen suksess
Etter mer enn seks tiår som tekstforfatter og komponist av noen av de mest banebrytende musikkteaterverkene i det 20. århundre, tro om Sondheim noen gang reflekter over hvor en annen vei kunne ha ført ham? Han har ikke alltid møtt bred anerkjennelse. Selv om hans musikaler ofte ble oppfattet som nytenkende og originale, oppnådde han kommersiell suksess relativt sent.
Imidlertid, og imotsetning til Stephens gode venn og samarbeidspartner Leonard Bernstein (West Side Story, 1957), har Sondheim aldri søkt bifall i noen annen form enn musikkteatrets. En ung Sondheim var kanskje påvirket av Bach og Ravel, men som uteksaminert fra Williams College i 1950 var han fast bestemt på å fortsette sine studier i en ikke-akademisk atmosfære. Han var bare interessert i teori, harmoni og komposisjon.
Etter eksamen fikk Stephen anledning til å studere med Milton Babbitt, i dag 94 og fortsatt en avant garde-komponist: Babbitt var en av de to første som skapte syntetisk musikk, og dag i dag anser Sondheim ham som en visjonær komponist.
Til tross for Sondheims manglende interesse for klassisk komposisjon, har to av hans verk tatt spranget over til operascenen. I 1987 ble Pacific Overtures (om hvordan Japan ble vestliggjort fra 1853 og frem til i dag – eller til 1976 da den ble skrevet) fremført ved the English National Opera. Den fikk blandet kritikk. Så, i 2003, ble Sweeney Todd satt opp i the Royal Opera House i London. Denne produksjonen hadde operasangere i hovedrollene; et bomskudd i Stephen Sondheims øyne og ører. Barytonen Thomas Allen som hadde tittelrollen, kunne fortelle at Sondheim håpet han aldri skulle oppleve en slik forestilling igjen. Om hans musikaler kanskje ikke er klassiske, er mange nå fast etablert som klassikere i musikkteatret.
Komplekst
Sondheim mener at tekster må undertones fremfor overtones…han har selv sagt at rikdommen i musikken må gi tekstene liv. En interessant bemerkning når hans tekster – selv om de anses som enkle av Sondheim – rommer komplekse rytmer og verseføtter, samtidig som de skal fremføres i rasende fart. Ikke minst tydelig i «Getting Married Today», fra Company:
«Look perhaps, I’ll collapse, in the apse, right before you all… so take back the cake, burn the shoes and boil the rice! »
I Sondheim-kavalkaden i New York i 1993, Putting It Together, spurte Broadway-veteranen Carol Burnett, som for første gang skulle i nærkamp med Sondheim-klassikere, om ikke det var mulig å ta sangen langsommere. Hun mente at det komiske innholdet i teksten ville gå over hodet på mange publikummere. Sondheim var ikke enig, men ga henne lov – trolig et av de få kompromissene han har inngått når det gjelder fremførelsen av sin musikk. Sylskarpheten i alt han skriver er en av mange gleder han gir sitt oppmerksomme publikum.
Sondheims sanger rommer også mengder av melodiske utfordringer, toneartsskifter og melodier som går fra dur til moll innenfor en enkelt linje. De skumle utfordringene rent teknisk, kombinert med tekstformidling av betydelig følelsesmessig kompleksitet, er hva som har fristet sangere fra Dawn Upshaw til Barbara Cook til å spille inne en rekke av Sondheims vanskeligste komposisjoner.
Til tross for den musikalske og komplekse rikdommen i Sondheims verk, har flere nyoppsetninger av Company og A Little Night Music oppnådd stor suksess gjennom småscene-produksjoner. Komponisten har et pragmatisk forhold til dette under de rådende økonomiske forholdene, men innrømmer også at nesten ingenting fryder ham mer enn å høre sine partiturer spilt av fullt orkester. Fødselsdagshyllesten i form av et hovedinnslag under BBC Proms i Londons Royal Albert Hall, må ha vært årets høydepunkt for ham.
Overlevelsesinstinkt
I motsetning til mange av hans rolleskikkelser, virker det som om Sondheim selv angrer lite når han ser seg tilbake. Ikke desto mindre er ofte en slags livstretthet, til og med bitterhet, kombinert med et heftig overlevelsesinstinkt, stadig tilbakevendende temaer i sangtekstene hans. Den musikalen Sondheim anser som sin mest optimistiske, er Merrily We Roll Along (1981). Allikevel inneholder musikalen, uroppført da han var 51, en sang som representerer hans mest kyniske syn på livet: «Now You Know»:
«It’s called letting go your illusions… and don’t confuse them with dreams»
Disse følelsene ble selvsagt lagt frem før man kunne vite hva slags kunstnerisk eller kritisk mottagelse forestillingen skulle få. Den gikk bare seksten ganger, og ble den gang betraktet som en absolutt fiasko. En noe mer dempet tolkning kom bare tre år senere, da som «Putting it Together» i Sondheims egen favorittmusikal: Sunday In The Park With George (1984). Den dreier seg om pointillisten Georges Seurat i konsentrert arbeid med sitt mesterverk Un dimanche après-midi à l'Île de la Grande Jatte (1884). Kritikken var blandet, men forestillingen fikk 10 Tony-nominasjoner, og Sondheim fikk Pulitzerprisen for beste drama i 1985.
«Having just a vision’s no solution… everything depends on execution»
Kanskje Stephen Sondheim forsøkte å nærme seg sin utvalgte kunstform på en annen måte. Han har alltid beskyttet sitt privatliv. Akkurat hva som inspirerer hans visjoner, eller akkurat hvem som er rolle-inspirasjonene hans, har aldri vært tydelig.
Svake menn
Stephen Sondheim hadde et fjernt og anstrengt forhold til sin mor. Da hun døde i 1992, gikk han ikke i begravelsen. Til tross for at han var følelsesmessig neglisjert, husker han ikke seg selv som noe ulykkelig barn. Det meste av barndommen tilbrakte han på skole eller leirskole, der han ble rost for sitt talent og dessuten var populær blant de andre barna. I sine tidlige barneår var han ikke klar over at noe manglet. Men Sondheim erkjenner at han trengte en sterk mannsskikkelse da han kom opp i tenårene (tomrommet ble til slutt fylt av Oscar Hammerstein II). Derfor er det interessant å legge merke til at det i hans forestillinger er mennene som synes å ha behov for en lekse. Sondheims mannlige hovedroller virker ofte som de støttes, oppmuntres eller til og med domineres av sine sterkere kvinnelige partnere. Det illustreres henholdsvis av Bakerens kone (Into the Woods), Mrs. Lovett (Sweeney Todd) og Fosca (Passion).
En stor majoritet av Sondheims kvinner synes å ha vært ute en vinternatt før og allerede opplevd de gledene og skuffelsene livet tilbyr. De er overlevende.
Krigsropet
Den ultimate overlevelseshymnen, Sondheims «I’m still here», er blitt krigsropet til mange legendariske kvinnelige artister i over tredve år. (Sølvi Wang sang den med bravur i norsk TV.) Den ble opprinnelig sunget av rollen Carlotta i Follies. Kanskje er Elaine Stritch’ den ultimate versjon:
«Good times and bum times, I’ve seen them all and, my dear, I’m still here.»
Disse dristige Sondheim-kvinnene kommer ofte med råd de føler at alle ønsker eller trenger. Vender vi tilbake til Company så innrømmer Joanne at alle virkelig har lagt seg i selen for å gi Bobby det best mulige fødselsdagsselskapet. Hun sier ordene som også kunne brukes på Stephen Sondheim:
«Alle forguder deg… Så grusomt.»
Simon Spencer er en britisk tv-producer og Sondheim-kjenner, bosatt i London.
Bjarne Nørum er en dansk freelance journalist, bosatt i London.
Artikkelen ble første gang publisert i Klassisk Musikkgamasin nr. 4 2010.
Les Mona Levins anmeldelse av musikalen Company på Den Nationale Scene HER.
