Skrevet av Mona Levin - foto Monika Kolstad BNO

Når BNO først skal gjøre musikal, kunne de ikke valgt en som er mer operatisk. Det er mye blod og gørr i opera, men det er ingenting mot Sondheims Sweeney Todd. Den er uten tvil den sinteste musikalen som noen gang er skrevet. Her tas det ingen gisler og det finnes ingen tilgivelse.

«Vi fortjener alle å dø,» slår den (med god grunn) hevntørste Sweeney fast, og dreper alle han rekker med barberkniven sin. Når han går i land i London-tåken etter å ha rømt fra en livsvarig fengselsstraff i Australia, treffer han Mrs Lovett, damen bak de verste kjøttpaiene i byen. Sammen blir de berømte for byens beste paier, uten noe behov for å avsløre at det smakfulle kjøttet i dem kommer fra mennesker.

Uskyldig dømt
Sweeney Todd ble femten år tidligere uskyldig dømt, fordi dommeren, Turpin, hadde så ubeskrivelig lyst på konen hans. På toppen av det hele har dommeren oppnevnt seg selv som verge for Sweeneys datter, Johanna. Han venter bare på at hun skal bli gammel nok til at han ta henne også. En ung sjømann fra skipet Todd kom seilende med, forelsker seg i henne og prøver å redde henne fra denne skjebnen verre enn døden – slik kommer det også litt romantikk inn i kjøttdeigen. Men den mest lyriske kjærlighetssangen er den Sweeney synger til sine barberkniver.

Sweeneys gamle fiender og de som får mistanke til hva som skjer i bakeriet og kan komme til å avsløre dem, ender først i barberstolen hans, får halsen skåret over og vippes deretter ned i kjelleren, der Mrs Lovett står klar med paiformene. I en orgie av blod og bensplinter og avskårne fingre, dreper og baker de – og selger pai til fornøyd intetanende kunder.

Det Sweeney ikke vet er at konen, Lucy, lever. Turpin voldtok og ødela henne, og hun har endt på gaten, som en forrykt prostituert.
Sweeneys vanvittige hevntørst er først og fremst rettet mot Turpin, men mange andre må bøte med livet før dommeren selv endelig sitter i barberstolen, og den morderiske reisen kan ende.

Grotesk skillingsvise
Denne historien er i Stephen Sondheims musikkspråk blitt en grotesk skillingsvise. Han skrev musikken som om den var tiltenkt en filmgrøsser, og fikk den slik til å romme både rollenes karaktertrekk og gi forvarsler om hva som skal komme. Påvirkningen er fra Bernhard Herrmann, som skrev musikken til Psycho. Og så må vi ikke glemme Stephen Sondheims varemerke; den sømløse, men ikke friksjonsløse kombinasjonen av tekst og musikk. Han forteller selv om åpenbaringen han fikk da han skjønte at innledningen måtte skape grøss fra første sekund: «Attend the Tale of Sweeney Todd..» Trykket måtte ligge på t’ene. De skulle nærmest spyttes/hviskes ut.

Det heter at djevelen er i detaljene. Da Sondheim oppdaget dette, sa han at «Gud er i detaljene!»

I alle fasonger
Først var den nye musikalen om demonbarberen Sweeney Todd tenkt for det lille formatet. Fremført tett på publikum i en intim sal med få kulisser, ville den groteske handlingen fra viktoriatidens London sette en støkk i publikum, mente komponisten. «I know what you want,» sa superregissøren Hal Prince, «but let’s make it big.»

Gud og djevler har siden diskutert hva slags verk dette er: opera, musikal, operette, kammerspill, Grand Guignol, komedie med musikk osv. Selv endte Sondheim under tvil med å kalle den en mørk operette.

Selv har jeg sett mange oppsetninger, fra Prince’s megastore Broadway-versjon i 1979, til den ganske revolusjonerende for norsk musikkteater i 1991 på Det Norske Teatret, til en kammerversjon på et lite London-teater, der alle rolleinnehaverne også spilte instrumentene, som tuba og vaskebrett, og blodet ble helt ut over dem i bøttevis hver gang noen falt for kniven.

Sweeney Todd har vært spilt flere ganger på Det Norske Teatret, første gang i 1991, men ingen andre steder i landet. Bjarte Hjelmeland var den første teatersjefen utenfor Oslo som våget seg på Sondheim. I hans sjefstid ved Den Nationale Scene i Bergen, fikk han gjort en strålende Company, som ikke har vært presentert på noen annen norsk scene hverken før eller senere. Ubegripelig! Men Sondheim er kompleks, dyp, vanskelig og nesten uoversettelig. Og fryktelig morsom, når det skal til.

Ikke opera
I 2003, ble Sweeney Todd satt opp i the Royal Opera House i London. Denne produksjonen hadde operasangere i hovedrollene; et bomskudd i Stephen Sondheims øyne og ører. Barytonen Thomas Allen som hadde tittelrollen, kunne fortelle at Sondheim håpet han aldri skulle oppleve en slik forestilling igjen. Det er avgjørende for ham er at teksten kommer frem, og operasangere har ikke alltid den beste diksjon.

Like fullt oppføres den i operahus overalt, nå også i Bergen Nasjonale Opera, konsertant. Det blir nok en kammervariant, tross alt, og kanskje er sangerne gode skuespillere også. Og klanglig må det jo bli fantastisk med Bergens-Filharmonien og Edvard Grieg Kor! Fjorårets Candide (Bernstein) ga absolutt mersmak, og flere av solistene derfra er også med denne gang. Dirigent for det hele er Stephen Higgins.

Sweeny Todd fremføres tre ganger: 6., 7. og 8. november.