Takk for musikken!

Sangerinnen Kari Frisell gikk bort 3. juni. Vi har hentet frem et intervju Jostein Pedersen hadde med henne i Klassisk Musikkmagasin i anledning hennes 90-årsdag i 2012.

---

Skrevet av Jostein Pedersen

---

Kari Frisell fylte 90 år 20. august. Da er det ikke bare snakk om et liv i musikken, men også et stykke norsk musikkhistorie.

Jubilanten selv virker uanfektet. Hun har hatt elever langt inn i jubileumsåret, nynner dagen lang på tidligere roller, og er fremdeles en flittig gjest i Operaen som tilhører. En gang sanger – alltid sanger. 

- Ja, det kan du si. Jeg begynte vel som fire-fem åring med å gå rundt å synge. Det kom naturlig, for min far spilte fiolin – når han ikke var skreddermester altså – min mor spilte piano, så det var alltid musikk rundt meg. Da jeg var ti begynte jeg selv å ta pianotimer ved Nils Larsens Klaverskole i Parkveien 75 i Oslo, og fra da av var i grunnen løpet lagt. Klaveret inspirerte meg til å synge mer, det var et herlig vekselbruk, og enhver sanger kan vel skrive under på at pianotimer kommer til stor nytte i utøvelsen av sangfanget.

- Det ene tok det andre. Jeg var med i IOGTs barnekor, i et svært aktivt og levende miljø, og dessuten hadde jo IOGT en flott sal der konsertene ble holdt. Såvidt jeg husker, var mine første solosanger Norge mitt Norge og Når fjordene blåner – Alfred Paulsen hadde jo tonesatt begge – og de var virkelig noe å bryne seg på for en 11-12-åring. Det gikk ikke så verst, så da ble det opptredener i Uranienborg Menighetshus med Robert Levin og på Fagerborg under lektor Pande – han både komponerte og skrev tekster – men det var på langt nær så mange arenaer som det er idag. 

- Huskonserter var det en del av. Folk som hadde plass, inviterte musikere og sangere, og sørget for at bekjentskapskretsen utgjorde publikum. Mange nærmest leide ut stuene sine, og musikerne sto selv for publikumsinnbydelsen og programmet. Slikt forekommer nesten ikke nå til dags, men da var det utbredt. For en utøver var det spennende og krevende med et så intimt format, og det er jo slikt man lærer av. Til helaftens forestillinger kunne det for variasjonens skyld også være skuespillere med. Under krigen var det mange slike konserter; jeg mener å huske at flyalarmen nådde den høye D!

Lærte å gripe sjansen
Kari Frisell tok artium i 1942 og debuterte i Aulaen i 1946. Da var hun 23 år og ”konsertmoden” som det het. Akkompagnert av Hans Solum fremførte hun sanger av Grieg og Kierulf, arier fra Madame Butterfly og La Bohème. Hun fikk strålende kritikker og måtte arrangere enda en konsert – som også ble utsolgt. Siden har hun ikke vært arbeidsledig.     

- Du må huske på at dette var i 1946, at vi var sulteforet på all slags kultur og tørstet etter konserter. Sånn sett lå alt åpent for min generasjon, vi var heldige og hadde muligheter selv om forholdene var små. Dermed lærte vi å gripe sjansene og utnytte dem til det beste, for det var jo som om alt våknet til liv igjen, forteller Kari Frisell, som debuterte i februar og i juni var klar som Michaëla i Carmen i Bergen.       

- Jeg hadde aldri vært i Bergen. Det var Arne Hendriksen som engasjerte meg til Den Nationale Scene etter å ha hørt meg i Oslo. Mine foreldre var litt skeptiske og sa at jeg ikke fikk skrive under før jeg hadde snakket med dem, men jeg ble så smigret og så syntes jeg gasjen var så god – jeg fikk 50 kroner kvelden – så jeg skrev under, jeg! Prøvene strakte seg over en måned og vi hadde forestilling hver kveld unntatt torsdag, for da hadde jo Musikkselskabet Harmonien sine egne symfonikonserter. 

Hektisk og lærerikt
Når Kari Frisell forteller om denne hektiske tiden, levendegjør hun fredsbruset fra etterkrigsårene som for dagens publikum er vanskelig, men desto viktigere å forstå. Etter fem år i mørket kom lyset, og det var tillatt å komme frem i lyset. Fra denne tiden oppsto misforståelsen om at sangerinnen satt på Grini under krigen. 

- Det gjorde jeg ikke, det var nok et utslag av å blande fiksjon med virkelighet, for jeg spilte i filmen Vi vil leve fra 1946. Det var en gripende film, og den var god for moralen. Vi skulle jo bygge landet på nytt igjen! Jeg spilte ”Ruth Sørensen”, en av to piker som skulle hjelpe helten over grensen til Sverige og distrahere tyskerne. Plutselig var det ikke bare anmeldelser fra mine konserter, nå var jeg forsynemeg også i Filmjournalen! Men jeg sang jo hele tiden.

Det gjorde hun, og det gikk det slag i slag, som det heter. Under Sverre Jordan i Bergen fikk hun stadig nye roller, hun elsket Bergen og fra byens publikum var kjærligheten gjensidig. Så meldte behovet seg for å lære mer, og Kari Frisell studerte med stipend i over to år i USA, senere i Wien og Oslo. Hun praktiserte lærdommen og var alltid aktiv på scenen, enten i operaroller eller som solist ved konserter. Gjennom radioen nådde hun ut til et stort publikum, og hun turnerte landet rundt med Robert Levin og Kjell Bækkelund, gjerne i samarbeid med skuespillere som Tordis og Toralv Maurstad. Før Den Norske Opera ble etablert i 1958, hadde hun sunget i over 500 forestillinger (!), med Mimi i La Bohème som glansrolle. Ikke rart at hun ble Den Norske Operas første ansatte.   

- Jeg ble ansatt i 1958. Kirsten Flagstad kom med sin sjåfør Stake og 50 røde roser til en av mine konserter. Til frokost dagen etter ble jeg ansatt. Det hele var litt uvirkelig. Jeg tror vi sangere og musikere ennå ikke hadde vent oss til tanken om en egen opera. Kirsten så vel mulighetene i meg, for hun hadde hørt meg flere ganger og vi hadde sunget sammen i Dido og Aeneas på Oslo Nye Teater i 1953. Som kammerpiken Belinda lå jeg i fanget hennes mens hun sang "When I am Laid in Earth". Jeg følte ærbødighet ved å synge sammen med henne. Hun hadde denne monumentale stemmen som ikke bare var teknisk god, men som også formidlet budskapet så forbilledlig. Hun var en god sjef i den forstand at hun så mulighetene i hver enkelt, og dermed var flink til å besette roller. Jo, før frokosten var over, ble jeg ansatt og årslønnen var svimlende 18.000 kroner!

Karriere og ekteskap
Nå gikk det i hvert fall slag i slag. I Frisell fikk Operaen og Flagstad mye for pengene, for hun sang i de fleste forestillingene. Den gang alternerte man ikke i de viktigste rollene, hadde ikke sufflør og man måtte kombinere prøvetid på dagtid med forestillinger om kvelden.       

I 1957 giftet hun seg med billedkunstneren Jan Njerve. De møttes i Stavanger da Frisell sang i Madame Butterfly, og han hadde laget og malt dekorasjonene. De giftet seg etter noen uker. I tillegg til å være en av landets fremste portrettmalere, malte Njerve også mye for Operaen på Youngstorget, blant annet utsmykningene i foajeen. Da de ble foreldre, passet han på sønnen Thom i atelieret, før han dro ned til Operaen for mating i 21-tiden.        

Den populære sopranen var ansatt ved Operaen til 1971, og for mange var hennes Margrethe i Faust i DNO et absolutt høydepunkt. 25-årsjubileet feiret hun som Grevinnen i Figaros Bryllup. Ved siden av hadde hun gjesteroller i Göteborg, København og Aarhus, og turnerte. Kritikerprisen fikk hun for Mimi i La Bohème i 1964, og Kongens fortjenestemedalje i gull i 1975. Kari Frisell hevder at romansene og sangene hjalp henne til å bli en bedre operasangerinne.       

- Utvilsomt. De er jo dikt, og man må omstille seg og leve seg inn i teksten. I en sang har du kort tid på deg til å skildre stemningen og temperamentet, det blir en annen dimensjon enn å utvikle en rolle i løpet av en hel forestilling. Men operaens visualitet er til stor hjelp andre veien, for du skal ”se” kløverengen og bekken, og det skal gjenspeiles i stemmen. Du skal være i ett med ordene og musikken, og føler du slik at det gjør vondt, ja, da gjør du jobben.         

Pensjonisttilværelsen ble om mulig like hektisk som yrkeslivet. Frisell underviste, og ble ansatt som førsteamanuensis ved Norges musikkhøyskole da den ble konstituert i 1973. Innimellom demonstrerte hun.       

- Ja, vi gikk i demonstrasjonstog både for en musikkhøyskole og for konserthus. Vi samlet inn penger, holdt gratiskonserter, solgte lodd og tigget til oss premier. Vi følte oss ikke som opprørere, snarere som nybrottsarbeidere som visste at med bedre vilkår, ville musikklivet blomstre. Og det fikk vi jo rett i.

 Det er all grunn til å gratulere Kari Frisell med 90-årsdagen. På vegne av publikum bøyer vi hodet i takknemlighet. Takk for musikken!

 

 

---

---