Til gudfarens ære
Til gudfarens ære
To splitter nye verk ble fremført på samme konsert i Grieghallen i forrige uke. Begge komponistene er bergensere og er født med 40 års mellomrom. Ørjan Matres Pianokonsert og Ketil Hvoslefs The Godfather mottok strålende applaus.
I 2022 gikk Ketil Hvoslef til direktøren i Bergen Filharmoniske Orkester og lurte på om han kunne få skrive et verk tilegnet Harald Heide, orkesterets dirigent i 40 år. Det fikk han. The Godfather ble komponert samme år.
– Hvordan fikk komposisjonen navnet sitt?
– Harald Heide var min gudfar. Jeg ønsket å hedre ham på hans 150 års dag i 2026. Jeg husker ham godt.
Harald Heide døde i 1949.
Rekordlenge
– Ingen slår hans rekord som orkesterleder i Harmonien. Hva han betød for musikklivet her er vanskelig å beskrive, mener komponisten.
– Harald Heide burde bli Harmoniens gudfar. Derfor tittelen.
– Hvordan arbeider du med en komposisjon som The Godfather?
– Jeg skriver ned alle mulige innfall ukritisk. Men senere i prosessen smalner jeg inn og retter det inn mot det som er oppgaven. Ofte skriver jeg 100 utgangspunkt; stoff som gir signal til det videre arbeidet.
Arbeider hver dag
Fortsatt arbeider 86-åringen med komposisjon tre timer hver dag.
– Jeg fikk trygghetsalarm for en stund siden. Før jeg fikk den, ble jeg eksaminert av en dame. Til slutt sa hun: «Dagene blir vel lange?»
– Hva svarte du?
– Nei, dagene blir for korte, for jeg jobber!
Alle Hvoslefs noter ligger nå på Nasjonalbiblioteket.
– Du skjønner jeg er en av de få overlevende blyantkomponistene. Før brukte jeg nesten ikke viskelær. Nå sliter jeg dem ut, for jeg roter mye når jeg skriver – på vanlige A4 noteark.
Tilfeldig
Det lå ikke i kortene at Hvoslef skulle bli komponist.
– Helt tilfeldig, sier han selv.
– Jeg skulle bli billedkunstner. Mor var både pianist og billedkunstner.
Ketil begynte på kunst- og håndverksskolen.
– Der møtte jeg min kone, Inger Bergitte. Vi forplantet oss, så jeg måtte få en jobb og tjene penger, forklarer han.
Den unge mannen tok organisteksamen. I etterkant studerte den nyutdannede Norsk lysningsblad for å finne ledig stilling. Han fant en i Ål i Hallingdal, men da han så at lønnen var lav, søkte han ikke.
Snart overtok han et oppdrag faren hadde fått – en blåsekvintett.
– Han ba meg ta oppgaven.
– Og det gjorde du?
– Ja, jeg skrev den, men da den ble uroppført i Oslo, var jeg på musikkakademiet i Stockholm.
Kritikken lød: «Han er lik sin far – unntatt i særpreg.»
– Først da jeg hadde en komposisjonsaften i byen, sa far i etterkant at han trodde det skulle bli noe av meg likevel.
Til siste note
– Du sa for noen år siden at dine komposisjoner er som musikalske krimnoveller.
– Sa jeg det? Det kan jeg ikke huske. Men jeg er opptatt av latent intensitet. En komposisjon må holde til siste note. På Gudfaren kuttet jeg for eksempel 14 takter på slutten som ikke fungerte musikalsk. Det skjedde i løpet av prøvene.
– Hvordan var det å jobbe med Ed Gardener?
– Det var svært stimulerende, og han klarer å formidle musikalsk intensitet, synes Hvoslef.
Komponisten var fornøyd med fremføringen i Grieghallen.
Han opplevde også at musikerne var fornøyde.
– Mange av dem kom og sa at de i pausen hadde snakket om at det var et fint verk. Ingen ting gleder meg mer enn når musikere anerkjenner musikken min, sier han.
Vikar i Harmonien
Hvoslef har selv vært vikar på bratsj i Harmonien.
– Vi skulle til USA og skulle blant annet spille Bartoks konsert for orkester. Der var det et parti jeg hadde øvd mye på, og jeg fikk det ikke til. Så jeg gikk og sa at jeg ikke kunne være med. Siden fikk jeg vite at ingen av de andre heller spilte alle notene.
Egne opplevelser gjør også at komponisten tenker over at musikerne skal spille det han skriver. Og han avslører en hemmelighet.
– Nå det går veldig raskt for de dype instrumentene, spiller de bare en vanlig durskala. Da får man akkurat den samme virkningen, og musikerne er fornøyde.
En god by
På konserten der Gudfaren ble urfremført, ble også Ørjan Matres Pianokonsert spilt av Leif Ove Andsnes, skapbergenser som Hvoslef kaller ham.
– Hva sier dette om Bergen som musikkby?
– Det befester den som en god by å vokse opp i musikalsk. Leif Ove urfremførte ellers min første klaverkonsert. Min sønn Trond, som nå er leder for et symfoniorkester i Texas, bestilte den andre. Han fikk en gang spørsmål om hvorfor han ikke tok Hvoslef-navnet. «Jeg er god nok til å hete Sæverud», svarte han.
– Men hvorfor byttet du?
– Det heter jo at man skal hedre sin mor og sin far, så jeg tok min mors etternavn i 1980.
– Handlet det også om at du var lei av å bli sammenlignet med din far, komponisten?
– Nei, det gjorde ikke det. Men jeg syntes det var lett å blande sammen H Sæverud og K Sæverud. Så da ble det slik.
You Tube
Ketil Hvoslef kaller seg selv behagelig anlagt. Derfor, blant annet, går han ikke så mye på konserter. Det er også anstrengende for ham å konversere.
– Men jeg hører veldig mye musikk på YouTube, og jeg får dekket det sosiale i nærmiljøet.
– Lytter du til din egen musikk på YouTube også? – Ikke så mye, jeg er redd jeg skal bli skuffet. Det er bedre å la den hvile i fred.
I sommer fyller han 87 år.
– Skulle jeg finne på å dø, vil jeg ha Haydns Symfoni nr. 70, siste sats, i min begravelse. Den inneholder så mye av det jeg setter pris på. Hele symfonien er jo storartet, men siste sats egner seg best i min begravelse. Lytt på innspillingen med Il Giardino Armonico og gled deg, anbefaler han.
