Urban festivalstemning i Stavanger
Klassiskmusikk.coms lille festivalsveip over Vestlandet gikk fra Rosendal til tre dager ved Stavanger kammermusikkfestival, der Johannes Brahms var årets tema.
Det er forskjell på en intim, fortettet festival ved en norsk fjord der publikum og utøvere kommer tett på hverandre, og en urban festival der avstander og spillesteder er større og publikum drar hjem når konserten er over. Likevel var Stavanger preget av festivalstemning og et entusiastisk publikum.
Åpningskonsert
Norges Ungdomskor hadde Stavanger som et av sine stopp på sin landsturné, og under ledelse av Nina T. Karlsen åpnet de festivalen med et rent norsk program, innledet med Alfred Jansons váre Tre dikt av Ebba Lindquist (1975-80). Torbjørn Dyruds Lovesongs I og II ble urfremført i 2004 og fikk da Edvardprisen for vokalverk i 2004. Det fikk en fin fremførelse der koret fikk vist god mestring av intrikate dissonanser og lekre klanger. I «Hvad est du dog skiøn» fra Griegs Fire Salmer op. 74 stilte koret med to nydelige barytonsolister fra egne rekker, Mattis Holthe Møll Austrheim og Herman Styri Myhren. Koret tolket salmen nyansert og med stor innlevelse.
Det har oppstått en vakker «trend» i norsk korsang med bruk av kveding, ofte på en bakgrunn av kor-cluster. Korsangere har lært seg å «krulle» (folkemusikkforsiringer). «Trenden» har så vidt vites sitt opphav i Oslo Kammerkor, som komponisten Ørjan Matre har samarbeidet mye med. Hans Halleluja, vor strid er endt (1979) var korets siste verk. Også her stilte det med egne solister, sopranene Inga Lohne-Otterstad og Sigrid Gunnarsjaa som var dyktige på kvederteknikker.
Cellokriser
De to nevnte festivalene var begge rammet av «cellokriser» som følge av innreiserestriksjoner. I Rosendal ble den amerikanske stjernecellisten Sheku Kanneh-Mason erstattet av Sandra Lied Haga, i Stavanger måtte kunstnerisk leder Andreas Brantelid erstattes av Daniel Thorell (som nettopp har avsluttet sitt diplom ved Norges musikkhøgskole) og Audun Sandvik. I Brahms’ Dobbeltkonsert med Stavanger Symfoniorkester, kom den tyske cellisten Alban Gerhardt inn i samspill med fiolinist Johan Dalene. Det er flott at vi her til lands har tilgang på cellister på så høyt nivå at de kan overta krevende program på særdeles kort varsel, slik Thorell blant annet gjorde i Brahms’ Klaverkvintett som avsluttet åpningskonserten, i fint samspill med Joachim Carr (klaver), Marianne Thorsen og Ragnhild Hemsing (fiolin) og Lars Anders Tomter (bratsj).
Grieg, Webern og Mendelssohn
Lunsjkonserten på festivalens andre dag ble innledet med Dalenes fremførelse av Griegs Fiolinsonate nr. 1 sammen med kunstnerisk leder Christian Ihle Hadland. Den svenske fiolinisten, med norsk musikerfar, har godt grep om uttrykket i norsk folkemusikkinspirert klassisk repertoar. Drivende godt spiller han.
Ideen bak neste sekvens i lunsjkonserten ble også preget av Brantelids fravær. Festivalen hadde satt opp Anton Weberns fullstendige produksjon av verker for cello og klaver, tre verk med en samlet spilletid på knappe ti minutter. Webern er en av verdens mest komprimerte komponister. Hans To stykker for cello og klaver ble skrevet da komponisten var seksten år og befant seg i den romantiske sfæren: to langsomme, fulltonende stykker, fint fremført av Haga og Carr. Det neste verket var Tre stykker for cello og klaver, skrevet da komponisten hadde funnet sin atonale, knappe stil. Stykkene ble fremført av Sandvik og Hadland og det var utrolig hvor mange dynamiske og uttrykksmessige endringer de fikk frem på de tre minuttene stykkene til sammen varte. Til slutt skulle Brantelid ha spilt Weberns Cello-sonate. Tross en spilletid på 1:43, er den er så intrikat at ingen av de innsteppende cellistene våget seg på den!
Det siste verket var Mendelssohns Strykekvartett nr. 13, fremført av Opus 13. Og ja – de er oppkalt etter dette verket. Kvartetten ble skrevet da komponisten var atten år, like gamle som disse musikerne var da de debuterte som ensemble med verket for syv år siden. Thorell erstattet den opprinnelige cellisten for tre år siden. De andre musikerne er fiolinisten Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fiolin og Michael Grolid på bratsj. Det er med andre ord en godt samspilt kvartett, som med sin nyanserte tolkning demonstrerte et nært forhold til verket.
Lyttelos
Pianist Annabel Guaita hadde flere oppgaver på Stavanger kammermusikkfestival, blant annet foredraget Lyttelos. Dette er et konsept hun er spesielt kjent for i Bergen, der hun hjelper publikum med å lytte til musikk. Hun tok utgangspunkt i den rumenske dirigenten Sergiu Celibidaches kategorisering av musikkens fire egenskaper: 1) Toveis direksjonalitet (som pusten) 2) Kontinuitet 3) Utvikling og 4) Helhet, og demonstrerte disse svært illustrerende med en Bach-fuge og en sonatine av Ravel. Til slutt spilte hun et stykke av Valen, hvis musikk hun mente «springer ut av vår indre stillhet».
Rabl, Bartók og Grieg
Et apropos til festivalkomponist Brahms var fremførelsen av Walter Rabls (1873-1940) Kvartett for klarinett, fiolin, cello og klaver, op 1. Mange flere opus hadde han neppe, for han ga opp komponistkarrieren 30 år gammel. Kvartetten skrev han til en konkurranse der Brahms var juryformann. Smart nok hadde Rabl merket seg at Brahms skrev mye for klarinett på den tiden og inkluderte dermed instrumentet. Også uttrykksmessig må man si at han trakk en del veksler på juryformannen; deler av verket ligner svært på Brahms klarinett-komposisjoner. Det lite kjente verket ble vakkert spilt av KORKs soloklarinettist Björn Nyman, sammen med Thorsen, Sandvik og pianisten Marina Kan Selvik. Kvartetten har kanskje ikke de samme kvaliteter som Brahms’ og Mozarts klarinettkvintetter, men er absolutt verd å lytte til.
Et dramatisk høydepunkt i konserten var fremførelsen av Bela Bartóks Sonate nr. 1 for fiolin og klaver, med Terje Skomedal fra Sandnes (gruppeleder på 2. fiolin i Göteborg Symfoniker) og Hadland. I sin innledning til verket mente sistnevnte at fiolinstemmen hadde «samme vanskelighetsgrad som en fiolinkonsert». Han glemte – kanskje i ren beskjedenhet? – å nevne at virtuositeten i klaverstemmen også er betydelig. Det var et 35 minutters fyrverkeri med pizzicato, «klimpring» og passasjer i fiolinen, der Hadland (i tilsynelatende stoisk ro) spilte Bartók-rytmer og akkorder i rasende tempo.
Siste avdeling var Ann Helen Moens fremførelse av Griegs Haugtussa-syklus. Hun fremførte sangene nydelig, spesielt «Veslemøy», «Møte» og «Vond dag», men også her måtte man imponeres av Hadlands akkompagnement som var diametralt motsatt de sterke, hakkende Bartók-rytmene i forrige nummer. Aldri har jeg hørt Haugussa-akkompagnementet mykere og mer stillferdig fremført enn dette. Det er uforståelig at noen kan spille så bløtt og samtidig fort på klaver. I den avsluttende sangen «Ved Gjætlebekken» fikk han bekken til både å «surle», «kurle» og «tisle» for å sitere Garborg. Glitrende fremførelse av begge.
Messiaen, Dvorák og Schulhoff
Den siste konserten Klassiskmusikk.com fikk med seg var en lunsjkonsert i det utsøkte billedgalleriet BGE Contemporary Art Projects. Her åpnet Nyman med en nydelig fremførelse av den skummelt dagsaktuelle «Fuglenes avgrunn» fra Messiaens Kvartett til tiden ende. Neste verk var Dvoráks Bagateller, fremført av Hemsing, Dalene, Sandvik og Hadland (på harmonium). Harmoniumet hadde en kammertone på 438, og etter en rask oppstemming til 440 for Dalenes del, spilte han og Thorell Erwin Schulhoffs Duo for fiolin og cello fra 1925, et innholdsrikt verk som vekslet mellom syngende uttrykksfullhet, «sigøynerrytmer» og bruk av både sordin og flageoletter.
Tordenskiolds soldater og modne musikere
Det er ikke til å unngå at Tordenskiolds soldater gjør seg gjeldende i en norsk festivalsommer, spesielt i koronaens dager. På begge festivalene der Klassiskmusikk.com var til stede spilte noen av norsk musikklivs fremste unge musikere aktive roller: Joachim Carr, Sonoko Miriam Welde, Johan Dalene, Michael Grolid og Sandra Lied Haga. (Sistnevnte rakk også å spille Dvoráks Cellokonsert på Bergen-Filharmoniens sommerkonsert mellom to konsertdager i Stavanger). Det er bare å bøye seg i støvet for ungdommelig innsatsvilje og entusiasme.
Samtidig gjør det godt at Stavanger kammermusikkfestival sørger for å få med noen representanter for den modne garde. Fiolinisten Marianne Thorsen presenteres i programmet som en veteran på festivalen; hun var med på den aller første. Hun har tilbrakt 20 av sine profesjonelle år i London, men er heldigvis kommet tilbake til landet nå. Lars Anders Tomter har i årevis vært bratsjist på internasjonalt nivå, og må også betegnes som en «festivalveteran», som grunnlegger av kammermusikkfestivalene i Risør og Sandefjord. Å blande ungdommelig friskhet med moden musisering er en god resept, spesielt i et festivalprogram med Brahms-fokus.
