Utforskninger i samtidsmusikken
Komponist Øyvind Mæland ser stadig etter nye måter å musisere på. Utrykket i komposisjonene hans er vidt forskjellig, men i sentrum står alltid utforskningen av nye musikalske og klanglige ideer.
I de siste årene har komponist Øyvind Mæland seilt opp som et av de mest interessante navnene i norsk samtidsmusikk. Produksjonen hans strekker seg fra operaer og orkesterverk til kammermusikk og solostykker, og musikken preges av en konstant utforskertrang.
- Verkene jeg skriver kan være veldig forskjellige, men jeg tror at noe av drivkraften er forskning. Forskning er kanskje feil ord, men jeg er på jakt etter andre måter å musisere på.
Utforskning av musikalske ideer
Mye av Mælands musikk dreier seg nettopp om utforsking av måter å skape musikk på. Kanskje er det ny type frasering, eller en spesiell klang – rett og slett nye måter å la musikken puste på.
- Ofte kan det være umiddelbart ganske «knotete» måter å musisere på. Musikere kan kanskje synes at det er litt unaturlig og at det tar litt tid til å komme inn i, og rett og slett få det inn i kroppen. Jeg liker å være med på å åpne nye små verdener med sin egen musikalske logikk.
Mælands siste verk, Boiling web for mikrotonalt piano, ble urfremført i slutten av august. Han skrev det da han satt i koronakarantene med kona, pianisten Sanae Yoshida.
- Hun har med et prosjekt der hun ser på ulike måter å få til mikrotonalitet i pianoet. I dette stykket hadde jeg en idé om at det skulle tikke og gå ubønnhørlig til siste tone. Litt av tanken var å bruke en masse forførende akkorder som stadig drar oss videre inn i neste takt eller neste frase. Jeg tenkte nesten på det som om det at vi konstant bombarderes med reklame og ting som skal gjøre at vi stadig klikker oss videre. Det er noe som tvinger oss inn i en slags tankeløs flyt, som ikke nødvendigvis er av den gode sorten.
I stykket Étude ralentissante, skrevet i 2014 til Oslo-ensemblet Aksiom, hadde han det motsatte utgangspunktet. Stykket starter med en stemme, fløyte, strykere og vibrafon som ligger på én tone, der alle går inn og ut av forskjellige klangfarger. Det er som om musikken sliter med å starte – det blir gjort flere forsøk, men det dabber liksom av hver gang. Her er nemlig Mælands musikalske grunnidé at stykket skal gå saktere og saktere.
- Hver takt består av flere lag av utskrevne ritardandi, før det kommer et helt parti der musikken sakker og truer med å stoppe helt opp. Det bikker så over i en «parentes» i form av en totalt gravitasjonsløs hurtig flyt, før man kastes tilbake til det samvittighetsfulle sakkeprosjektet. Det går veldig langsomt, og man slutter å høre frasene. En langsom uendelig strøm.
Nærheten i menneskestemmen
Mæland har skrevet en del vokalmusikk. I tillegg til Étude ralentissante og Ad Undas, har han to kammeroperaer og flere verk for stemme og ensemble på verklisten.
- Stemmen er jo et veldig spesielt instrument. Det er mange som har sagt mange kloke ting om dette, men jeg tenker at den kan ha en veldig intimitet, med alle knirk, sukk, nerver og alt som følger med. Vi er dyr som lytter etter stemmen, og alle har et nært forhold til den. Teksten er også sentral.
- Det er så ulike ting jeg velger å trekke ut fra en tekst. Av og til tar det klanglig fonetiske overhånd, andre ganger setter teksten en bestemt stemning som jeg bare vil være i, men ofte vil jeg bryte med den, gi den motstand. En tung tekst kan jeg la flyte rundt bedøvet, så man lurer på om det er avslappende eller forstyrrende at musikken ikke passer med tekstinnholdet.
Operaen Ad Undas – Solaris korrigert ble til da Mæland gikk på masterstudiet i komposisjon. Operaen er basert på Øyvind Rimbereids langdikt Solaris korrigert, en fremtidsdystopi satt i 2480. Før han begynte på operaen, hadde Mæland allerede jobbet med diktet og tonesatt utdrag i en sangsyklus, Sci-Fi-Lieder fra Nordsjøen!, skrevet for Sanae Yoshida og Stine Janvin Motland.
- Da vi hadde gjort Sci-Fi-Lieder, ville jeg gjerne ta det videre. Det er mer enn én karakter i diktet, og jeg tenkte at det kunne bli noe musikkdramatisk. Tross det store kompromisset som en opera jo ofte til slutt er, innså jeg at det var utrolig morsomt å jobbe med folk fra andre kunstretninger, med regissør Lisa Lie, med Rimbereid, som skrev noen nye tekster, og mange andre.
Et utsatt orkesterverk
I mars i år skulle Mæland hatt premiere på verket Tales Off Balance med Stavanger Symfoniorkester, men grunnet pandemi og nedstengning er urfremføringen nå utsatt. Tittelen henspiller på en tanke om balansering, og det er flere typer musikalsk balanse som blir fremstilt.
- Det er et stykke som starter med enormt mange blindveier og omveier. Det starter og stopper, og det balanserer og er stadig nær ved å miste balansen. Musikken forsøker å finne en enkelt tråd den kan hekte seg på, og til slutt gjør den det, og tråden blir til en svær bulldoser som ikke ser seg til siden før det virkelig tipper. Jeg har stemt om noen av strykerne, noe som er en veldig farlig ting å gjøre i et orkester. Det blir en slags balansegang også med intonasjon. Det er en lys G som kommer fra én side av orkesteret, og så kommer en litt annen G fra den andre siden. Det blir en slags stereoeffekt.
Stykket er en del av KUPP, en talentsatsning for unge komponister, der man blir satt i kontakt med og får skrive for nasjonale ensembler.
- Jeg var heldig som ble valgt ut til å skrive for SSO. Som del av prosessen fikk jeg også en workshop med dem, der jeg kunne ta sjanser og prøve ut en masse håpløse ting, og se hva som funket og ikke. Det er veldig mye en samtidskomponist ikke får svar på i en orkestreringsbok, og man får såpass få sjanser til å skrive for orkester, og da blir en liten workshop ofte gull verdt for alle parter.
Fremdeles er urfremføringen av Tales Off Balance satt på vent, men Mæland håper det ikke blir så alt for lenge til verket blir spilt:
- Jeg er egentlig ganske glad for at det ble utsatt, for jeg vil at det skal spilles for et større live publikum. Samtidig bør man jo ikke vente for lenge med en urframføring.
Artikkelen er skrevet med støtte fra