5 Stages of Grief
Rak Tombeau for Sabrina Koshkin Sonata No 2 Takemitsu In the Woods Vasks Sonata of Loneliness Schmitz Last Encores
Kristina Vårlid (gitar)
Simax PSC1393 (65 minutter)
Sabrina Vlaškalić (1989-2019) var utvilsomt en av sin generasjons mest begavede gitarister, en utøver med enestående potensial – ofte sammenlignet med den store franske gitaristen, Ida Presti. Hun var lærer (fra hun var 23 år gammel) ved Prince Claus Conservatoire ved Hanze University of Applied Sciences i Groningen, Nederland, og omkom dagen før sin 30-årsdag i en tragisk trafikkulykke.
For Kristina Vårlid, som også er lærer ved Hanze University (siden hun var 24!), var Vlaškalić «en utrolig gitarist full av inspirasjon og oppfinnsomhet». Sammen spilte de som duoen «Guitar Sisters». 5 Stages of Grief er Vårlids minnesmerke over sin «beste venn og mentor», ut fra et ønske «om å gjøre min sorg om til helbredende musikk». De fem stadiene er definert i CD-heftet og assosieres i tur og orden med de fem verkene – eller enkeltsatsene – som presenteres her. Således er det første stadiet, «Fornektelse», illustrert av Štěpán Raks milde, vemodige Tombeau for Sabrina (2019), og det andre, «Sinne», av Nikita Koshkins dynamiske og flyktige Sonate nr. 2 (2011), med sin «argumenterende» åpning Allegro moderato og «skumle» finale Allegro. Tōru Takemitsu slår an en mer forsonende tone i sitt siste verk, suiten In the Woods (1996), som setter søkelys på «Forhandlings»-stadiet med sine bønnfallende spørsmål til den avdøde – før hele tyngden av sorg, «Depresjon», slår inn i Peteris Vasks’ Sonata of Loneliness (1990), et av hans tidlige verk, med sitt øde, uttrykksfulle landskap. Georg Schmitz’ avsluttende Last Encores markerer «Aksept» i ytterst mild musikk.
Kristina Vårlid er utvilsomt er førsteklasses musiker. De tekniske ferdighetene hun tilfører verkene av Rak, Koshkin og Schmitz, alle velkjente gitarkomponister (som fortsatt er i live), vises i flyten i hennes spill. Den samme flyten er et nøkkelelement i Takemitsus sarte tonebilder, hver av dem dedikert til en gitaristvenn, alle kjente virtuoser: John Williams, Kyioshi Shomura og Julian Bream. Vasks-sonaten byr på en annen utfordring, dens bueform – to korte satser, den andre en drivende Risoluto – fungerer som uttrykksfulle opptakter til den lengre avsluttende Con dolore, sonatens «åndelige kjerne». Underliggende i alle verkene er imidlertid den følelsesmessige intensiteten i Vårlids fremførelser, som opprettholdes fra Raks åpning Tombeau til den siste av Schmitz’ stille Encores. Med Simax’ nydelige lyd er dette et fantastisk minnesmerke over vennskap.
