Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Idenstam og Stinnerboms timelange musikalske billedvev er skrevet for et like blandet ensemble. Idenstams orgel bærer brorparten av den musikalske utviklingen og akkompagnementet til Stinnerboms joik – av en eldre, mer operatisk sort, antar jeg – men Erik Weissglas’ bidrag på forskjellige elektriske gitarer står også sentralt, på samme måte som den meksikansk-fødte slagverkeren Rafael Sida Huizars, som spiller på vanlige instrumenter og flere rekonstruerte samiske trommer laget av Stinnerbom for anledningen. Dette gir et annet crossover-aspekt: live-fremførelse med historisk arkeologi for å skape noe nytt. Det nærmeste tilsvarende eksempelet jeg kommer på, er bruk av rekonstruert lur i noen av Jon Leifs komposisjoner.

De rent musikalske crossover-stedene er levende nok. Klassisk orgelmusikk i fransk tradisjon (til og med et nikk i retning Messiaen i undertittelen – Transports de joie – i finalen Epilogue and Hymn) kombinert med samisk joik, noen levert av Stinnerbom og utdypet av Idenstam, noen komponert i fellesskap. Skrevne passasjer sammen med improvisasjon, med el-gitar-komponering fra rockens storhetstid. Toccata nevner King Crimson og Deep Purple, men det er steder der Mike Oldfields Tubular Bells (merkelig nok, femti år i år) og Rick Wakeman dukker opp i minnet. Det er noen ganske «oppsiktsvekkende» passasjer også. Åpningen Entrée, hovedsakelig en instrumental introduksjon for orgel solo som leder til den første vokal-delen (spor 2) Requiem aeternam, er fantastisk stemningsfull, full av forventning til det som skal komme. Avslutningssatsen i del 1 (The Journey), Saajva – The Door to the Kingdom of Death, med kraftfull trommebruk – har en gripende, intens kvalitet. De neste fire satsene omfatter den midtre The Kingdom of Death (spor 7-10) og utgjør til sammen verkets dramatiske kjerne. Den åpner med den bemerkelsesverdige Mirrored Chorale – Shimmering Yoik, og avslutter med Jaamie Ahkka’s Death Yoik. Lyset vender tilbake i del 3 (x) som også har sine øyeblikk, men hovedsakelig er mindre overbevisende. Når det er sagt, er den avsluttende tungbeinte (pelskledte) dansen ganske fengende.

Gjennom det hele høres selvfølgelig Stinnerboms eksepsjonelle vokale prestasjoner. En dyp guttural blanding av sang og deklamasjon, som utgravd fra en mørk, underjordisk gruve. Jeg tenker det kunne vært interessant å høre ham synge Alberich (i Wagners Nibelungenring, red. anm). Fremførelsene er fantastiske og fortjener langt mer enn den halvhjertede applausen til slutt. Vær så god – legg til deres egen.