Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

De tolv komposisjonene ble skrevet mellom 2013 (året HRSE ble opprettet) og 2020. Det tidligste verket er Frank Corcorans Nine Looks at Pierrot (2013), en sekvens med åtte små miniatyrer av Webernsk korthet (Nr. 2 er bare fire takter langt), og avsluttes av et siste stykke som «er lengre enn alle de andre til sammen». Sammen utgjør de en krystallinsk suite med etyder som utforsker fasettene i karakteren Pierrot. Det delikate uttrykket er også et trekk ved flere av de andre komposisjonene på platen, ikke minst åpningsstykket beneath the dark blue waves (2019) av Jane O’Leary fra Connecticut (f. 1946, to år etter Corcoran), som bor rett over grensen i Galway. Musikken, som åpenbart er tenkt beskrivende, var inspirert av abstrakte sjømalerier (av Gwen O’Dowd), både turbulente og fredelige. Ulike typer visuelle stimuli ligger bak det korte tonediktet Phosphenes (2019) av Amy Rooney (f. 1983, som sammen med Ryan Molloy er den yngste komponisten her), og Three Mobiles after Alexander Calder (2019) av John Buckley (f. 1951), et kort tredelt stykke som smart kombinerer en følelse av flyt med stålpresisjon som antyder Calders kinetiske skulpturer.

De to tredelte komposisjonene til Caffrey (f. 1963) har svært forskjellige utspring. Platens tittelverk, A Terrible Beauty, ble komponert i etapper over seks år fra 2013 til 2019 og henter noe inspirasjon fra den spesielle poesien til W B Yeats. Det ble kåret til «anbefalt verk» under Uuno Klami Composition Competition 2019 i Finland. Three Movements on the work of William Scott ble komponert under ett i 2017, basert på malerier av William Scott: «Whites 1964», «White with Red Lines 1962» og «Untitled 1959». Av disse verkene er kanskje Three Movements det mest vellykkede; det musikalske språket preges av europeisk musikk fra perioden 1959-64 da Scott malte disse bildene.

Som man kunne vente er ikke alle verkene like vellykkete; noen ser ut til å følge én enkelt stemning eller uttrykksmåte (til tider nesten nådeløst), andre er ikke like involverende som de bedre verkene på platen. Men alle har spennende og positive aspekter og presenterer samlet et levende bilde av ny musikk i Ulster, ikke minst A Batutta (2018), en mini-klarinett-concertino av Kevin O’Connell (f. 1958) der Sarah Watts glitrer i solopartiet. Førsteinntrykket på denne typen repertoar kan likevel være misvisende: første gang jeg hørte. Ryan Molloys Gortnagan II (2016), var jeg ganske uberørt, men gjentatt lytting av denne ganske postmoderne impresjonistiske fantasien gjorde meg mer positiv.

Det er et fascinerende spekter av instrumentale teksturer (fra uakkompagnert solo til fullt ensemble på seks musikere) og komposisjonsprosesser, som i Found Sounds Lost (2016) av Iain McMurdy (f. 1972), basert på feltopptak av en klokke i Belfast (som ikke høres i stykket) som komponisten utsatte for spektralanalyse for å skape et helt nytt verk. McMurdy har utforsket bruk av elektronikk i musikk og det samme har Gráinne Mulvey (f. 1966), her representert med LUCA - en forkortelse for «Last Universal Common Ancestor», en «encellet organisme som antas å ha levd for ca 3,5 milliarder år siden». Støpt som et integrert toccata-lignende verk, forfølger den meget bestemt sin målrettede kurs. Dublin-fødte Rhona Clarke (f. 1966) fyller lytterens øre litt bedre i det avsluttende Non-Stop (2020), det nyligst komponerte verket, som harmonisk sett er raskere enn rytmen og tempoet skulle tilsi. Fremragende, velbalanserte fremførelser fanget i god, men tilvis noe studiobundet lyd.