Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Hafliði Hallgrimsson (f. 1941), godt kjent som en av de store nåtids cellokomponistene, hvis verk Poemi fra 1983 vant Nordisk Råds Musikkpris tre år senere¸ er en modell for sensitivitet og raffinement, mens Hugi Guðmundsson (f. 1977) er langt mindre kjent. Guðmundsson er unektelig en komponist «på vei opp»: hans oratorium The Gospel of Mary (2022), utgitt på et tidligere Crescendo-album og utgitt på nytt av Dacapo, vant Islands Musikkpris i fjor og ble nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2024. [Verket ble også fremført på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i 2022, red. anm.] 

Guðmundsson har, ikke overraskende, utviklet interesse for celloen, noe hans tre verk viser. Det største verket, den engasjerende suiten Coniunctio (2024) i fem satser – komponert og tilegnet Sigurgeir Agnarsson – er delvis en oversikt over komponisten og solistens vennskap, der hver sats refererer til et spesielt sted eller minne: «fra en benk i Aix-en-Provebce, på en bar i Köln, på spasertur i København,» og så videre. Alluvium (2015) ble, derimot, bestilt til den danske cellisten Brian Friisholm til en konsert med Bachs Cellosuiter. Det ble satt sammen med den femte og gjenskaper dermed den spesielle stemmingen med A-strengen en tone ned. Med sine knappe syv minutter, er Alluvium et miniatyr-tonedikt som beskriver den naturlige prosessen der stein og jord eroderer fra land og avsettes nedstrøms i breer og elver mot havet. Veris (2019) ble komponert til en annen dansk cellist, Toke Møldrup, til en utstilling ved Det danske Nationalmuseet. Den elektroniske komponenten fungerer som en liggetone ved å «fryse» enkelte øyeblikk i noten mens solisten fortsetter.           

Hallgrimssons Solitaire I (1969) var hans første offisielle komposisjon – derav Op. 1 – men ble så trukket tilbake og kraftig omarbeidet. En ny, versjon kom i 1979, og igjen revidert i 1991: den versjonen som her foreligger (om enn ikke for første gang). Sigurgeir Agnarssons fremførelse er langsommere og mer ekspansiv i tredje og femte sats enn hos noen av hans konkurrenter, men mister aldri momentum der den utmerket fanger den raffinerte erindringen i den unge komponistens fantasi. Solitaire II ble komponert i 2022, i fire istedetfor fem satser, men utforsker fortsatt celloens koloristiske og narrative egenskaper gjennom livslang erfaring. Sigurgeirs forståelse for musikken er total, fra Nocturnen i Op. 1 til den avsluttende Perpetuum Mobile i Op 55. Fin og klar lyd er det også.