Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Arrangert for to sangsolister, orkester og store korgrupper, og utformet i sytten relativt korte satser, samler rekviet elementer fra russisk folkemusikk og ortodoks tradisjon, vestlig kristen kirkemusikk, japansk musikk og mye mer, og utgjør et verk like variert i musikken som teksten den tonsetter. Den er ofte svært vakker (noe av den er faktisk dypt rørende), men virkningen av verket som helhet forringes av mangel på kontrast – ikke i stil, gitt den brede referanserammen, men i uttrykk. Det meste av den skramler av gårde i en eksaltert Andante. Men når den virker er den storartet: siste sats for eksempel, klinger som en liturgisk tilbakespoling av kroningsscenen i Boris Godunov.

Vladimir Morosans tekst i CD-heftet – forøvrig informativ – begynner med en virkelig megatabbe: «Aleksandr Kastalskijs Rekviem for falne brødre står som det eneste storskala kor-orkesterverk som er skrevet som et direkte svar på de uten sammenligning høyeste dødstall og mest omseggripende ødeleggelsene som følge av første verdenskrig.» Er han overhodet ikke klar over Havergal Brians Gothic Symphony (1919-1926) eller John Foulds’ A World Requiem (1918–21), begge dypt gripende og massive mesterverk, og hver av dem et direkte svar på krigens dødelige slagmarker?

Innspillingslyden holder ikke mål: kor- og orkesterteksturene forsvinner nærmest i Washington National Cathedrals grottelignende dybder, der opptakene ble gjort på én eneste dag, 21. oktober 2018. Det tyder på en live innspilling, uten at det nevnes i presentasjonen. Instrumental- og vokalsoliene (Anna Dennis er faktisk god) stritter unaturlig ut fra bakgrunnen; og hvor mye bakgrunnsstøy det er, blir åpenbart med de små dråpene av stillhet mellom hvert spor – de skulle og burde vært filtrert bort. Jeg antar, i lys av medvirkning fra hele fire kor, at prøvetiden var utilstrekkelig, og at det derfor ble umulig for Leonard Slatkin å arbeide lenge nok med musikerne til å få formet dette gripende, men digre partituret inn i noe mer virkningsfullt. Uansett, siden vi måtte vente i over hundre år på denne førstegangsinnspillingen, kan vi like gjerne slutte å sutre og heller være fornøyd med hva vi har.