Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Platen er litt ujevnt fordelt mellom den svenske komponisten Karin Rehnqvist (f. 1957), som har fått ca 55% av spilletiden og Ellen Lindquist (f. 1970), en amerikaner med nederlandske aner (og svensk navn), med 45%. Men det er Linquist, som bor i Norge og nylig ble nominert til Edvard-prisen, som har de fleste komposisjonene. Hennes to trioer (Groundings og Somniloquy) og to soloverk (Gaia og Pastorale), revidert eller omarbeidet til medlemmene av Alpaca Ensemble, viser det bredeste stilistiske mangfoldet. Dette skyldes hovedsakelig den milde, publiumsvennlige Pastorale (1991), nydelig spilt av Else Bø. De andre verkene har en strammere tone med, der cellosoloen Gaia (1998) uten tvil er det med størst påvirkning; et uhyggelig stemningsfullt verk som stammer fra et dansestykke for klaversolo og senere ble transkribert, det kan minne om Lasse Thoresens glitrende solofiolinstykke Yr, men Lindquists verk er hverken på det nivået eller av samme kvalitet. 

Lindquists to trioer – Groundings (2004) for klavertrio og Somniloquy, for klarinett, cello og klaver (2010) – er nyere og mer utfordrende å lytte til. Musikerne svarer med entusiasme og engasjement, men når de går inn i Rehnqvists «kvartett i bevegese» I banor (2017), beveger vi oss inn i en annen verden. Rehnqvist – sammen med sine samtidige Kaija Saariaho, Marie Samuelsson og Cecilie Ore – tilhører en strålende generasjon kvinnelige nordiske komponister. Mye av hennes tidligere musikk var avledet av den folkelige sangtradisjonen kjent som kulning, som på sitt beste ga en kroppslig sjokkverdi få komponister oppnår. Hennes senere verker har gått videre uten å miste sin radikale tilnærming. I banor er et slikt. Ja, det er mye dissonans når man hører det i et tonalt perspektiv, men Rehnqvist skaper sitt eget harmoniske språk, slik at musikken på sine egne premisser er ganske velklingende. Kvartettens syv satser utgjør det viktigste elementet på platen hva lengde og musikalsk kvalitet angår. Den utforsker et bredt spekter av klanger – og innlemmer til og med den lyse, særegne tonen i et leketøyspiano. Kontrast og tekstur, så vel som å skake publikum, er funksjoner Rehnqvist dyrker i klarinettsoloen, Långt borta och nära, som ideelt sett skal spilles i et mørkt rom og «fra at uventet sted i rommet». Musikken er forøvrig hentet fra hennes kammer-klarinettkonsert, On a Distant Shore (2002). Fremførelsene i alle seks verkene er nydelig innøvd og fremført, og Lawos innspilling er fremragende, klar og naturlig. For elskere av ny musikk er dette en vinner.