Always and Never the Same
Maurseth Always and Never the Same
Benedicte Maurseth (hardingfele, vokal, piano, wah-wah tube), Jørgen Træen (modulærsynthesizer), Ensemble neoN
Aurora Records ACD5125 (42 minutter)
Å kategorisere Nordisk råds musikkprisvinner Benedicte Maurseth som «bare» folkemusiker, er både en undervurdering og en feilpresentasjon av hennes bredde i talent og vidtrekkende musikalitet. Det var hennes album fra 2022 Hárr som førte til at hun mottok prisen, en berusende blanding av folkemusikk – i stor grad fokusert på Maurseths instrument, hardingfela, samt folkemusikkaktig slagverk – sammen med jazz og klassisk avantgarde som nyenkelhet og ambient musikk. Maurseth har fortsatt å følge dette sporet i de påfølgende albumene i 2025, Mirra og i samarbeidet med Ensemble NeoN som anmeldes her, Always and Never the Same.
Tittelen Always and Never the Same gir mange assosiasjoner og stammer fra en setning i Ralph Waldo Emersons innflytelsesrike essay History fra 1841: «Naturen er en foranderlig sky som alltid og aldri er den samme». Temaet tingenes foranderlighet har inspirert både tidligere musikere og kunstutstillinger, hvorav et audiovisuelt prosjekt med
Simone Hooymans som Maurseth leverte musikken til på Ultima-festivalen i 2023. Hun omarbeidet verket i fjor, delvis i samarbeid med Jørgen Træen, som spiller modulærsynthesizer på denne innspillingen gjort i Oslo i juni 2025.
Maurseth bruker variasjonsform som grunnlag for sine musikalske bearbeidelser av tittelen. Verket er arrangert som en åtte-satsig suite for hennes hardingfele, med et ensemble på syv utøvere som spiller en rekke fløyter, klarinetter, gitarer, lutt (Solmund Nystabakk), cello, slagverk og keyboard. (Komponister hvis musikk har vært omtalte på dette nettstedet spiller i ensemblet, som Kristine Tjøgersen, klarinetter o.a. og Jan Martin Smørdal, på 6 & 12 strengers gitar, preparert og upreparert piano.) Tre tilbakevendende spor med tittelen Contented Pelicans (spor 1, 4 og 8) danner rammeverk for en serie mindre tonebilder med pittoreske titler, som As a bee among blooms just walking through (spor 3, som åpner med en solo med Nostabakks lutt) og Delightful are forests unintended for delight (spor 5). I disse sporene smelter de forskjellige instrumentale effektene plutselig sammen og får en ny fremtredende rolle, rytmisk fokusert og teksturmessig variert for å endre verkets uttrykk.
Ensemble neoN spiller godt i en type musikk som må ha vært litt avvikende fra deres vanlige repertoar. De forskjellige duoene, trioene og andre ensemblene gir en følelse av kammermusikk med sporadisk gjenklang fra middelalderen i tillegg til sjangerblandingen. Som alltid er Auroras lyd perfekt og frisk, litt nær mikrofonen, men velklingende.
