Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Den livlige stemningen er der helt fra starten i Brad Warnaars Concerto for Cornet (2017-9) med ekko fra sirkusmanesjen i åpningssatsen. Kornetten, som for uinnvidde er en alternernativ trompet med litt mykere klang og som ofte brukes i brass- og militærband, og dens mer lyriske egenskaper brukes med god effekt i midtsatsen, Bill Moore, en elegisk hyllest til en tidligere skolekamerat av komponisten som døde i løpet av komposisjonsprosessen. Tittelen på finale, Ta-ca Toccata, sier alt man trenger å vite om dette sprudlende, virtuose utstillingsstykket som José Sibaja leverer med lett eleganse.

Armando Anthony «Chick» Corea, kjent verden over som en av det 20.århundres store jazzkomponister, var også en ivrig forkjemper for mer konvensjonelle konsertformer (hans 20 Children Songs er innspilt en rekke ganger, senest av Luiza Borac på Hänssler Profil, PH24018). Hans Trombone Concerto (2020) ble skrevet til den store amerikanske trombonevirtuosen, Joseph Alessi, og var Coreas siste fullførte komposisjon, i hvert fall i particell.* Komponistens samarbeidspartner gjennom mange år, John Dickson, fullførte orkestreringen og la til litt musikk for å fylle hullene, men CD-heftet gir ingen indikasjoner om hvor. Formmessig er konserten en suite med fire nummererte satser og et unummerert preludium, A Stroll. Den tilsvarer et slags musikalsk selvportrett av Corea, med en rolig dans for solisten, Waltse for Joe (feilstavingen er bevisst), tredje sats, Hysteria, skildrer angsten for Covid, før den karakteristiske tango-finalen. Det er et spennende stykke som fremføres her. Dessverre døde Corea før urfremførelsen i 2021.

Det fineste stykket er imidlertid det siste og korteste, Low Brass Concerto av Jennifer Higdon, som kanskje er mest kjent for sitt symfoniske dikt blue cathedral og operaen Cold Mountain. Low Brass Concerto (2017) ble skrevet til trombone- og tubagruppen i Chicago Symphony Orchestra og ble urfremført av dem med Riccardo Muti i 2018. Denne enkeltsatsen er et sprelsk, tankefullt, livlig og forfriskende utstillingsverk for de fire musikerne som en helhet – ikke ulikt Schumanns fantastiske Konsertstykke for fire horn eller Donald Erbs Concerto for Brass Section & Orchestra (1986). Med sin livlige fremførelse (i 2020 – hvorfor utgivelsen har drøyet så lenge er uklart) av medlemmer av Nashville Symphony Orchestras grovmessing-seksjon er dette noe av det beste jeg har hørt så langt i år. Anbefales på det sterkeste.

* Partitur med få notelinjer som samler de viktigste stemmene.