An Old Hall Ladymass

An Old Hall Ladymass


Anon. Sarum chant, Pia mater; Regina celi; Cooke Stella celi; Ave regina; Eriksen Sol lucet; Power Ave regina celorum; Beata progenies; Fonteyns Regali ex progenia; Damett Beata Dei genitrix; Oliver Sanctus; Agnus Dei; Byttering Nesciens mater; Lang Alleluia; Amen; Vicens Interludium

Trio Mediæval; Catalina Vicens, organetto

2L 175 (Blu-Ray + SACD: 51 minutter)

Sent i 1530-årene tok kong Henrik 8. av England overoppsyn med det som ble kjent som «oppløsningen av de engelske klostrene» – de rundt 900 religiøse bygningene i landet, av hvilke 615 var klosterordener.


Skrevet av Martin Anderson - Oversatt fra engelsk av Mona Levin 


Han hadde to mål: det ene var en del av den generelle anti-katolske reformasjonen som spredte seg i nordvest-Europa, og i Henriks tilfelle spesielt dreide det seg om å beslaglegge tomtene og klostrenes inntekter – de omfattet omtrent en fjerdedel av aristokratiets verdier. Uansett hva du måtte tenke om det politiske resultatet, var tapet for musikken katastrofalt. Det var i klostrene komponistene bak polyfon kirkemusikk blomstret – Eton Choirbook-skolen fra det sene 15. århundre, samtidige som Nicholas Ludford og John Tavener, og selvfølgelig all musikken fra tidligere tider som var bevart i klostrenes hyller. Det meste ble nok bare kastet: folk dukket ofte oppe for å gjenvinne steinene fra ødelagte klostre, men knapt noen tenkte på å redde partiturer. Derfor er de kildene som har overlevd så verdifulle: de representerer bare toppen av et isfjell som smeltet for lenge siden. Det som sildret ned til ettertiden, gjorde det nærmest tilfeldig.

         Den viktigste kilden til engelsk kirkemusikk fra senmiddelalderen er et verk kjent som the Old Hall Manuscript, det dukket opp fra en katolsk skole i Old Hall Green, en liten landsby 160 km nord for London – men manuskriptet ble donert til skolen så sent som i 1893. Hvor hadde det vært i 350 år? Ingen ser ut til å ane noe om det. Likevel er det bare ett av tre kilder til musikken i denne epoken. Når man tenker over hvilken prominent rolle kirkemusikken spilte i datidens religiøse liv, kan man forestille seg hvor mye musikk som er gått tapt. På nettet finner man hele verket, i British Librarys samling av digitaliserte manuskripter. 2L-nettsiden gir et sammendrag: 

Old Hall-manuskriptet, en nydelig utsmykket samling kormusikk fra 1400-tallet, var så godt som tapt i 400 år inntil det dukket opp igjen på et katolsk presteseminar mot slutten av 1800-tallet. Dette manuskriptet, den største eksisterende samlingen av middelalder-motetter og messeledd, er den mest kjente kilden til engelsk musikk fra denne epoken. Manuskriptet er ført i pennen av én enkelt skribent som ville sikre at musikken til komponist- og sangerkollegene ikke ble glemt. Mange av dem er kjent kun fra dette manuskriptet [...].

MS (hva er det??) består hovedsakelig av satser fra den vanlige messen, samlet etter type: Gloria, Credo og Sanctus (antagelig fantes det en tidligere del med Kyrie-satser, men den ser ut til å ha gått tapt), de fleste i trestemt kontrapunkt; det finnes også et godt antall motetter.

         Hva de tre norske kvinnene i Trio Mediæval – Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Jorunn Lovise Husan –   har foretatt seg til denne innspillingen, er ut fra dette materialet å sette sammen en antatt sannsynlig messe, samt legge til to moderne komposisjoner, hhv av Marianne Reidarsdatter Eriksen og David Lang som kontrast. 

         De fleste tekstene her er Maria-sanger – derav album-tittelen An Old Hall Ladymass. Opprinnelig ville de vært for mannsstemmer (og kanskje for kor fremfor solo), men som John Potter bemerker i sitt essay i CD-hefte: «Musikken funksjonerer perfekt når den er riktig transponert for kvinnestemmer.» De har lagt en orgelstemme til det meste av musikken også. 

         Det som funker mindre bra er de to moderne stykkene som introduseres ved siden av polyfonien: Marianne Reidarsdatter Eriksens Sol lucet (hun er født på Rjukan i 1971), en plutselig invasjon av noe som klinger som en kulokk, skaper uro i den atmosfæren som nå er opprettet; og de overlappende frasene fra de to milde David Lang-stykkene (han er fra New York, født i 1957), avslutter programmet med enda en stilistisk vri, siden Old Hall-materialet ikke er etterlignet. Slike eksperimenter må selvfølgelig foretas, men jeg synes ikke dette er vellykket. 

         Sangen og innspillingen er imidlertid upåklagelig: intonasjonen er ren som kildevann; og 2L-lyden innfanger atmosfæren i Uranienborg kirke bemerkelsesverdig umiddelbart. Pussig nok, når den opprinnelige hensikten med denne musikken var å inspirere intens religiøs hengivenhet, kommer de fleste moderne lyttere til å bruke den til avslapping.



CD-anmeldelser