Skrevet av Martin Anderson, oversatt av Mona Levin

Pressemeldingen fra Simax opplyser: «Den 14. desember fyller Arve Tellefsen 88 år – og i den anledning relanseres to fiolinkonserter som er store høydepunkter i karrieren». Pressemeldinger bruker vanligvis å snakke opp solistenes viktighet, men denne innledes nesten med et understatement: «Arve Tellefsen har vært Norges ubestridt mest populære klassiske musiker gjennom en utrolig lang og lysende karriere. Han er et ikon, et norsk felleseie som har betydd mer for den klassiske musikkinteressen enn noen annen her til lands – og han har gitt oss utallige uforglemmelige opplevelser gjennom et langt liv».

Tellefsen har også ry for å være uvanlig forekommende, noe jeg kan undertegne på med personlig erfaring. I 1996 redigerte jeg en avlegger av det britiske musikkmagasinet Gramophone, og det innebar å foreta et telefonintervju med Tellefsen – det betød å plassere en båndspiller ved høytaleren, ingen elektroniske finesser den gang. Etter en god halvtime på telefonen, gikk jeg bort til båndspilleren for å sjekke – og oppdaget at jeg hadde glemt å trykke på opptaksknappen! Jeg ringte ham opp igjen, full av unnskyldninger, og spurte om han kunne tenke seg å gå gjennom noe av materialet en gang til. Han kunne ikke vært hyggeligere, lo vennlig og begynte tålmodig fra toppen.

Min erfaring med hans spill går ytterligere to tiår tilbake i tid. I 1976, mens jeg fremdeles var student, tok jeg opp en BBC-sending av Sjostakovitsj’ første fiolinkonsert. Tellefsen var solist med BBC Northern Symphony Orchestra (det heter nå BBC Philharmonic); dirigenten var trolig Edward Downes (jeg er ikke helt sikker). I mange år var den innspillingen den eneste jeg kjente til, men selv om min erfaring med tiden ble utvidet, fant jeg ingen som kunne utkonkurrere den. Jeg husker at jeg ble særlig grepet av den mektige passacagliaen som utgjør 3. sats – overraskende i en fiolinkonsert – like dypfølt som noe i en hvilken som helst fiolinkonsert noen gang: fremdeles rører den meg til tårer.

Denne innspillingen er fra 1963, da Tellefsen var konsertmester i Sveriges Radio Symfoniorkester. Klangen har generelt holdt seg svært bra; den mangler kanskje den lysende klarheten i en moderne orkesterinnspilling, men har fordelen av å innstille øret på teksturene selv, og videre til Tellefsens herlige spill. Man føler en særegen innlevelse fra de svenske musikernes side: de synes å lytte nært til Tellefsen og klebe seg nesten kammermusikalsk fast til ham, noe som understreker intimiteten i mye av solo- og orkesterskrivingen. I kontrast, når de slår ut alt håret i finalen, er resultatet vilt spennende – de siste få taktene fikk håret mitt til å reise seg i nakken.

Beethoven-innspillingen er av nyere dato, fra 1994. Som i Tellefsens Sjostakovitsj, er det den intime siden av verket som kommer frem her, igjen antyder den kammermusikk. Tellefsen unngår de store gestene, og London-musikerne under Vernon Handley forstår åpenbart hans understatement: tempiene er tilsvarende rolige (første sats tar 25 minutter). Man kunne til og med ta sjansen på å fastslå at dette speiler noe av Tellefsen selv: Det at det er masse personlighet her, men også beskjedenhet – i beste mening, som om Tellefsen selv, Handley og deres medmusikere gjør sitt beste for ikke å komme mellom Beethoven og tilhøreren – den slags fremførelse som får deg til å slå deg ned foran peisen med en stor brandy og partituret foran deg, og å suge inn detaljene av hva du hører.

Selv om det ikke er noen feil i musiseringen her, er presentasjonen noe mangelfull. Nå for tiden kan man få opp til 88 minutter ut av en CD, slik at begge konsertene kunne vært utgitt på en enkelt plate – eller at mangelen i timing kunne vært fylt ut med andre Tellefsen-innspillinger. Gary Bertini og orkesteret nevnes på Sjostakovitsj-coveret, men Vernon Handley og LPO står ingen steder på Beethoven-coveret (Handley var ikke engang nevnt i pressemeldingen – jeg måtte spørre). Ikke bare det: Det er ganske mye hørbar bakgrunnsstøy i Sjostakovitsj-kadensen som Simax-teknikerne burde ha filtrert bort. Uansett er det en glede å ønske velkommen denne dobbelt-hyllesten av en av de fineste musikerne Norge har produsert.