Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Komponisten Feidje står i fokus her og han opptrer ikke som utøver, selv om han har spilt fiolin hele livet. Ikke overraskende spiller strykeinstrumenter en fremtredende rolle hele veien, fra soli – som i de uvanlig varierte teksturene i Contrabbachus for kontrabass (1991; skrevet for å være en «glad fest for kontrabassen, utøveren og publikum»), spilt med forbløffende virtuositet av Håkon Thelin – til kvartetten Fragment (2000), skrevet til Bassissimo 2000 Double Bass Convention i Odense, basert på materiale fra et tidligere verk. Bare Kort møte for kammerensemble har stort sett lik balanse mellom treblåsere og strykere. Med slagverk og melodika – urfremført av Alfred Janson (1937-2019) – og mixet inn. Feidjes notis i CD-heftet (som kun foreligger på engelsk), tilegner innspillingen «min nære venn og kollega» Janson. Å nevne Janson bringer hans storslåtte tonsetting av Shakespeares Sonnet 76 frem i minnet; Feidjes Sonnet No 8 (2010), fint sunget av Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) dirigert av Marit Tøndal Bodsberg Weyde, står seg godt i sammenligning. 

Skillet i Feidjes musikalske karriere kom i 1998-90, da han tok et sabbatsår fra utøving for å konsentrere seg om å komponere kunstmusikk under studier med Bogusław Schaeffer i Salzburg. Den enorme Etüde for solo cello ble skrevet da, ikke bare en enkelt etyde, men et helt bind av dem som varer i over tretten minutter. Bjørg Lewis spiller den på en raffinert og virtuos måte, hvilket i sannhet kan sies om alle fremførelsene her. Og for en imponerende liste av norske musikere som er involvert, mange av dem har internasjonal anseelse, for eksempel Dan Styffe og Thelin, Bjarte Engeset, cellisten Ernst Simon Glaser, og i Kort møte Cikada Ensemble dirigert by Christian Eggen. Vertavo Strykekvartett er suverene i den «underfundige» duellen mellom den norske og svenske nasjonalsangen som markerer hundreårsjubileet for norsk uavhengighet, med utspring i en ballett til Nei til EU-kampanjen. Den avsluttende Pas de deux (2010) er et annet verk hentet fra balletten, bestilt av Nasjonalballetten og det eneste «orkesterverket» på platen, skrevet for en stryketrio og vibrafon som solister, akkompagnert av et strykeensemble fra det fine Kringkastingsorkestret.  

Lawos lyd er veldig god. Den jevner ut de akustiske forskjellene mellom lokasjonene, og gir riktig fokus til solistene og et fyldigere, bredere bilde av de større ensemblene, uten noen gang å ofre den tonale rikdommen i Feidjes musikk. Et særdeles fint album.