Astraea

Astraea

Sofia Gubaidulina (f.1931) er antakelig den mest kjente av den eldre generasjonen russiske komponister, de som hadde sine formende år og mye av sine voksne liv under Sovjet-styret.


Skrevet av Guy Rickards


Artyomov / Gubaidulina / Suslin Archipelagos of Sounds in the Oceans of Time*,**. Dolcissimo*,** Artomov / Anderson Death Valley*,***
*Vyacheslav Artyomov (diverse instrumenter). **Sofia Gubaidulina, Viktor Suslin (diverse instrumenter). ***Miles Anderson (trombone)
Metier MSV 28595 (70 minutter)


Gubaidulina falt i unåde hos regimet i 1979 som en av «Khrennikovs syv» – yngre radikale komponister som fikk musikk spilt på festivaler i Vesten – og ble fordømt på den sjette kongressen til Komponistforeningen. Vyacheslav Artyomov (f. 1940) var en annen i gruppen, faktisk den største nålevende russiske komponisten, selv om han – kanskje fordi han aldri emigrerte – er mindre kjent. Viktor Suslin (1942-2012) var enda en som ble utpekt av Khrennikov. I 1975 dannet han en improvisasjonsgruppe med Artyomov og Gubaidulina, kalt «Astraea» (noen ganger omskrevet til Astreya med latinske bokstaver).

Astraea var virksomme noen år inn på 1980-tallet og spilte også inn noen plater. To av dem er med her: Archipelagos of Sounds in the Oceans of Time laget i 1977 og Dolcissimo i 1980 – året etter Khrennikovs fordømmelse. Begge verkene – betydningsfulle komposisjoner på henholdsvis 26 og 20 minutter – viste gruppens karakter ved å være like mye utøvere som komponister, og ved å gjøre bruk av potensialet i et vidt spekter av eksotiske instrumenter (de fleste fra Artyomovs samling) og utforsking av sjeldne teksturer og lyder.

Improvisasjon er i sin natur ikke planlagt, så det er mye i disse verkene som ikke er helt vellykket, men følelsen av musisk og lydmessig utforskning er overbevisende. Et imponerende utvalg av blåse-, stryke- og slagverkinstrumenter, for det meste fra Asia og Midt-Østen, er i bruk, og sluttresultatet er spennende. Dolcissimo er kanskje det mest overbevisende av de to. Artyomov eksperimenterte også en kort stund med elektroniske elementer, her representert med Death Valley (1988), komponert i California i samarbeid med den amerikanske trombonisten Miles Anderson. Atmosfæren føles svært «1970», nesten som et glemt spor fra Pink Floyds Ummagumma– eller Meddle-album. Ikke noe for enhver smak, kanskje, men unektelig fascinerende å lytte til.


Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen