Atlantis, Utopia and Ulvedrømmer
Lindquist Many Thousand Gone Hegdal Concertino per violoncello et voce Sørlie Atlantis Lamento Ratkje To F Grenager Ulvedrømmer
Marianne Baudouin Lie (sopran, cello)
Particular Recordings Collective P32 (2CDer, 76 minutter)
Hvis det noen gang skulle finnes en plate som kunne atskille – og begeistre – tilhørernes oppfatninger, må det være denne. Ikke for å forringe Marianne Baudouin Lies virtuositet, den er fascinerende i sin kontroll over artikulasjon og tekstur. Og hvert av de fem stykkene på platen krever at hun synger, deklamerer og vokaliserer på alle mulige måter samtidig som hun fremfører vanskelige og komplekse cellopartier. Virkningen er, for eksempel i Stine Sørlies Atlantis Lamento (2019) med sin bruk av uvanlige ustemte teksturer på instrumentet, tidvis som å ha akkompagnement på tape. Som fremvisning av moderne cellospill er Lies spill et fremragende undervisningseksempel.
Der meningsforskjellene kan vise seg er snarere i musikken. Selv ny-musikk-entusiaster kan finne noe av denne musikken vanskelig, for eksempel Atlantis Lamentos bruk av det som nå og da kan beskrives som støy, uansett hvor organisert (hvilket etter mitt syn kvalifiserer som musikk) og følsomt det er gjort. Som bilder på ødeleggelsen av det sagnomsuste kongedømmet Atlantis, er omfanget av teksturer svært passende. Derimot kan få tilhørere med åpent sinn unngå å bli trollbundet av den skjøre åpningen på To F (2011) av Maja Ratkje – en komponist som ikke er fremmed for å presse grensene for det kompositorisk mulige, spesielt i vokalmusikk. Hoveddelen av To F er en studie i arpeggioer på instrumentet som ligger til grunn for en spøkelsesaktig vokalise, noen ganger sunget, andre ganger plystret. Det er et flott stykke. Det samme er Eirik Hegdals Concertino per violoncello et voce (2016), en kort samling med fire kompakte satser, vekselvis vennlige og livlige, og ikke mindre eksperimentelle selv om de har en mindre avansert musikalsk syntaks.
Det lengste verket på den første av Lies to plater er Ellen Lindquists Many Thousand Gone (2017), et kvarter-langt tonedikt om flyktningers erfaringer for syngende cellist, som nok en gang utforsker flere stemninger og teksturer. For min del krevdes flere gjennomlyttinger for helt ut å forstå det – det mangler den enkle umiddelbarheten til Hegdals Concertino eller Ratkjes To F – men er ikke så verst likevel. Noen ganger er det verkene som krever litt innsats av lytteren som er de mest tilfredsstillende. Det samme kan sies om det største av alle verkene her, «en-kvinne-musikalen» Ulvedrømmer ((2017) av Lene Grenager, en av de mest spennende komponistene i Norge i dag. Jeg har vært voldsomt imponert av hennes musikk i det siste (Cellokonserten fra 2006 og, ikke minst, Khipukamayuq, en annen konsert fra 2014). Grenager er cellist og kjenner sitt instrument, men har en musikalsk fantasi omtrent like voldsom som Ratkjes. Grenagers stil er definitivt mer mainstream enn de andre komponistene på platen. Hun kombinerer Hegdals lyriske stil med Lindquists bruk av folkemusikk (eller folkemusikklignende materiale). Det får en kjærlig behandling, som i en musikal, men med bare en utøver (om enn med tape-ledsagelse). Verket har syv deler, inkludert tre «loops» med (slik komponisten beskriver det) «flere lag med cello og i tillegg ofte en solostemme i cello eller stemme». Herlig.
