Skrevet av Martin Anderson – Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

For et ensemble der medlemmene synger på hukommelsen, representerer det å internalisere J.S.Bachs motetter en utfordring på linje med å bestige et høyt fjell. Men når vi alle har nådd toppen føler vi ikke slitet i vokale eller mentale «bein», vi er frigjort av perspektivet vi har tilegnet oss og mulighetene det åpenbarer. Med bare åtte sangere og en pr. stemme i mesteparten av musikken, krever hver enkelt linje fullt ansvar og gir disse stykkene en madrigalkvalitet som tillater et intenst personlig uttrykk innenfor gruppens fellesskap. Noen steder er stemmer uenige og kan uttrykke en slående frihet og fleksibilitet; andre steder trekker en strøm av energi oss i samme retning mot en av Bachs store apoteoser.

 Resultatet er den klingende parallellen til det å se et stort bilde av en renessanse-maler etter omfattende restaurering: fargene springer plutselig ut av lerretet, uoppdagete detaljer kommer til syne, komposisjonen som helhet blir lettere å forstå og prestasjonen langt enklere å verdsette. Med bare en utøver pr. stemme, og fremført utenat slik at sangerne frigjøres fra å telle takter, blir musikken både mer dramatisk og uendelig mye mer intim. De tøffe rytmene – vanskelig nok å koordinere i et profesjonelt kor på 16 eller 24 stemmer, for ikke å si et amatørkor på 50 til 60 – blir nå en kilde til fremdrift. Teksturkontrastene mellom de forskjellige stemmeomfangene virker nå dramatisk, nesten som en slags abstrakt opera blir fremført mens vi lytter: en solostemme dukker opp fra en polyfon tekstur og antyder en lykkelig ettertanke eller et rop om hjelp; grupper av stemmer – sopraner og tenorer, for eksempel – virker å være i dialog i stedet for bare å være fargetråder i en lydblokk. Fremfor alt er musikken slående mer menneskelig – den strenge kontrapunktikeren Bach blir sympatisk og omsorgsfull som Lasso og Monteverdi før ham og Mozart etter ham. Vi lyttere blir aktivt involvert i det som skjer i musikken i stedet for bare å oppleve det som passive tilhørere, og effekten er svært oppkvikkende.

De kjente motettene av Johann Sebastian Bach er her satt sammen med flere ukjente av Johann Christian Bach – men ikke den J. C. Bach som var en av hans sønner: denne J. C. (1642–1703) var fetter av J. S.’s far, Johann Ambrosius. Han var med andre ord litt eldre enn sin mer kjente slektning, og hans stil er mindre blomstrende, slik at motettene bidrar med en velkommen grad av kontrast. At innspillingen er gjort i Bachkirche i Arnstadt, byen i Thüringen som var Bach-familiens hjem fra tidlig 1500-tall, gir et ekstra snev av autentisitet. Akustikken er like krystallklar som de vokale linjene.

Jeg kjente ikke til labelen Prospero fra før. Den ser ut til å høre hjemme i Zürichs sør-østlige forsteder, og jeg er glad for å melde at den har høy produksjonsstandard, både hva lyd og visuell design angår: det 48 siders CD-heftet har fargebilder hele veien, og inneholder Jonathan Sells’ introduksjonstekst (som jeg siterte fra innledningsvis), en kommentar om musikken av Bach-spesialisten Stephen Rose og alle de sungne tekstene på engelsk, tysk og fransk. Begge CD-ene har under 50 minutters varighet, men den intense musiseringen er slik at du ikke på noe tidspunkt føler at du blir snytt for noe. Dette er rett og slett en av de mest imponerende utgivelsene jeg har kommet over de siste årene, og jeg anbefaler den med stor musikalsk entusiasme.