Bach
Partita nr. 2 i c-moll for klaviaturinstrumenter, BWV 826, arr. for åtte fagotter; Fransk Suite nr. 5 i G-dur for tangenter, BWV 816, arr. Wind; Partita i a-moll for fløyte solo, BWV 1013, transkr. Waterhouse; Cello suite nr. 1 i G-dur, BWV 1007, transkr. Van Sambeek
Bram van Sambeek, fagott
BIS 2637 (68 minutter)
Det sies at cello (noen hevder bratsj) er det instrumentet som ligger nærmest den menneskelige stemmen, men fagotten må ligge like bak. Denne CDen med varierte Bach-bearbeidelser fremviser fagotten i mange forskjellige kvaliteter. I c-moll-partitaen – der Bram van Sambeek, professor i fagott ved Royal Conservatoire i Den Haag, spiller alle de åtte stemmene ved hjelp av flersporsteknikk – er klarheten i teksturene bemerkelsesverdige.
Den blir fulgt av fire satser fra Fransk suite nr. 5 i en versjon for solo fagott, bearbeidet av den nederlandske musikkviteren og tidligmusikk-eksperten med det passende navnet Thiemo Wind; og her minner Van Sambeeks livlige fremførelse tilhøreren om at Bachs franske og engelske suiter steg ut av dansemusikk.
William Waterhouse spilte 1. fagott i the BBC Symphony Orchestra og var en fontene av kunnskap om ukjente komponister. En gang spurte han meg om jeg kjente til Klengels musikk. «Julius Klengel? Selvfølgelig,» svarte jeg. «Nei, nei, nei, August Alexander Klengel!» sa han som om det var helt innlysende. Bills transkripsjon av Partita for fløyte i a-moll er helt og holdent idiomatisk; du ville aldri trodd den ikke var skrevet for fagott fra begynnelsen av. Van Sambeeks egen transkripsjon av Cellosuite nr. 1 finner jeg mest veltalende av alle, og han spiller den med utsøkt balanse og ikke så lite følelse. For å være ærlig synes jeg den uopphørlige skravlingen til de åtte fagottene i Partitaen er litt slitsom, men de tre solostykkene er ideelle for stille lytting mens du tenker over verdens tilstand. Van Sambeeks tilnærmelse er som en moden Shakespeare-skuespillers: litt ritenuti her og der, velvalgte ettertrykk andre steder, pauser utvidet via bittesmå, talende strekk, plutselig kontrast i klangen. CD-heftet forklarer hvordan Van Sambeek, da han spilte inn Partita nr. 2, først tok opp ett spor og underinndelte det i mange små rytmiske enheter, la de andre over, hvorpå denne tidlige «Bassono hypothetico» [sic] ble dumpet – en partiturside viser hvordan det ble gjort.
Det er ofte vanskelig å gjøre opptak av fagott (eller fløyte), klikkende klaffer og musikerens inntak av luft (han må jo tross alt puste) kan være forstyrrende. Du merker det her også, men ikke mye; klarheten i lyden er for øvrig bemerkelsesverdig.
