Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Nå er det sånn med musikk at den ikke behøver å være storslagen eller dyp eller smart for å gjøre suksess – den trenger bare personlighet. Og Backer Grøndahl stiger frem fra den evalueringen med blandede resultater. Sara Aimée Smiseth taler hennes sak med dyktighet, skjønt det virker som om hun har ofret konsistens for kontrastens skyld. Preludiet som innleder dette albumet – fra hennes Suite, opus 20 fra 1887 – er en diger bachiansk greie, virkelig imponerende; man kan forestille seg Busoni spille den med stor begeistring. Den etterfølges av en sjarmerende «Sérénade», den første av hennes 3 Morceaux, op. 15, fra 1882 – Sara Aimée Smiseth har satt sammen satser fra allverdens forskjellige verker slik at du ikke får noe inntrykk av noen av disse samlingene som helhet. Enkelte av arrangementene hennes av norske folkesanger og danser viser hvor villig hun gir avkall på de dukkepene dekorasjonene du kunne ventet fra en komponist i denne perioden, til fordel for noe ærligere – hun er åpenbart ikke så radikal som Bartók, men hun begynner å gå i den retningen. Smiseths tekst i CD-heftet antyder at Backer Grøndahls 3 Ungarske studier (1896) kan ha vært inspirert av studietiden med Liszt, men i mine ører er Brahms hovedpåvirkningen i den andre av dem, den muntre Intermezzo. Bare seks av de 24 innslagene her går ut over tre minutters lengde, men Backer Grøndahl selv etterlot ingen sonater, konserter eller andre verker som ville gitt oss mulighet til å høre hvordan hun kunne ha tenkt i større skala. Likevel er hvert spor tiltrekkende, ofte delikat, og Sara Aimée Smiseth spiller dem med åpenlys overbevisning, skjønt ikke alltid like fintfølende. Innspillingen er god. Ingen store oppdagelser, altså, men uansett en time med tvers igjennom tiltrekkende musikk.