Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

For mange lyttere er selvfølgelig den kvinnelige islandske komponisten Anna Thorvaldsdottír mest kjent internasjonalt, så kjent at hun har droppet aksenten i «dottir». Jeg finner imidlertid Gísladóttir langt mer interessant, musikken hennes er markant sterkere, mer overbevisende og virkningsfull i fremføringen.  

Gísladóttir har også et mer avansert formspråk, verkene har ofte lengre varighet – VIDDIR, for et merkverdig sammensatt ensemble med 9 fløyter, 3 slagverkere, bassgitar & kontrabass (2019-20) varer en hel time (se Dacapo, 8.224751) – og mer akutte lydlandskaper enn konvensjonell tematisk struktur. Denne abstrakte stilen, som har noen berøringspunkter med noen av Cecilie Ores tidlige verk eller Jonas Lie Skaaruds nye verk, genererer ikke desto mindre ofte ekstreme følelsesmessige tilstander som gir tilsvarende intens respons hos publikum.  

Orkesterverkene i denne samlingen, spilt med eksemplarisk virtuositet av Iceland Symphony Orchestra er kanskje lettere å fordøye, ingen av dem er på mer enn 17 minutter. Det tidligste er VAPE (2016, rev. 2020), et verk fra studietiden (som komponisten nå har noen forbehold om) inspirert av saringass-angrepene i Tokyo i 1995. Volden kommer umiddelbart frem i det stille åpningsavsnittet, som høres ut som en grafisk beskrivelse av giftig gass som slippes ut og siver ondsinnet gjennom nettverket til Tokyos undergrunnsbane. Det er et akutt urovekkende stykke på mange nivåer, i hovedsak et tonedikt om overlagt vold. (Det er også medrivende lytting!) Hringla (2021-22), er derimot en konsert for hennes eget instrument, kontrabass (her forsterket, med live elektronikk), og hun spiller det overbevisende godt tilpasset orkestermusikerne. «Ustabiliteten» i tittelen samsvarer med en indre følelse i stykket; dette kan være et slags selvportrett, ulikt COR (2021) som eksploderer heller enn å begynne – ikke ulikt noen av Marie Samuelssons tidlige verker – og beholder sin elementære, tidvis knirkende, bane hele veien. Et fantastisk, noe underfylt album, suverent innspilt. Anbefales.