Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

La Notte (utgitt på Dacapo i 2013 med Rolf Hind som solist, 8.226045), var en studie i lyse teksturer og høye instrumentale registre (som kanskje reflekterte overgangen fra dag til stjerneklar natt). La Mattina begynner derimot med nattestillhet, Lento lugubre, dypt nede i bassene, og åpner gradvis gjennom de fem satsene inn i dagslys. Som alltid i Sørensens musikk, fins det lys og skygge i overflod i kammerorkesterets teksturer – andresatsen heter Luminoso – som varieres herlig fantasifullt, og noen fine Stravinsky-rytmer etter hvert som stykket skrider frem. Andsnes er langt bedre kjent med klassisistisk og romantisk musikk fra det 18. og 19. århundre og hans relativt sjeldne omgang med mer samtidig musikk er alltid verd å merke seg. (Leserne husker kanskje hans sprudlende innspilling av Ketil Hvoslefs Konsert på Simax tidligere i år.) Hans erfaring med både standardrepertoar og ny musikk tilfører et samtidsverk – med referanser til Mozarts midt-periode – både uttrykk og disiplinert fremførelse i rikt monn.

Det Norske Kammerorkester bidrar med ekspert-akkompagnement både her og i Sørensens senere Trompetkonsert (2012-2013), som, uvanlig nok, ikke har en beskrivende tittel. Selv om den er skrevet i tre satser, som en klassisk konsert av Haydn eller Hummel, er orkesterbehandlingen alt annet enn klassisk. Den byr på all slags nye instrumentale effekter i både orkesteret og solostemmen, som spilles med skarp virtuositet av Tine Thing Helseth. Den dempede midtsatsen kan – eller kan ikke – være et kjærlighetsportrett av Venezia, men uansett er den fortryllende.

Platens midtre verk, Serenidad (2011-2012), er en klarinettkonsert, også i tre satser, og spilles i likhet med de andre verkene på platen uten pauser. Sørensens musikk er ofte full av dissonanser, som regel sukret eller gjort spiselige gjennom finjustert orkestrering og følsom bruk av dissonans/konsonans. Men i Serenidad er det også dissonans mellom verkets tittel – spansk for sinnsro/stillhet – og det uttrykksmessige innholdet. Komponisten har skrevet at klarinetten, da han komponerte stemmen, i hans sinn var en «fugl eller dukke som prøvde å flykte fra et orkester, et rom eller et rede». Hele verket følger dette premisset når solisten prøver å fri seg fra orkesterets materiale og tekstur. Spennet i åpningen er litt kantete i tonen, der solisten Martin Fröst (hans spill er gjennomgående elektrisk) et sted må synge og blåse gjennom instrumentet. Midt- og sluttsatsen slår seg mer til ro, men følelsen av tap opprettholdes. Denne versjonen er fra en livekonsert 10. mai 2014 da Fröst mottok Leonie Sonning Music Prize i København. For anledningen hadde Sørensen erstattet tape-biten fra den originale versjonen med et klarinettkor på åtte musikere rundt om på scenen og i salen. En fascinerende plate, altså, suverent fremført og nydelig innspilt.