Berio: Coro
Coro per voci ed strumenti;* Cries of London
Det Norske Solistkor; *Kringkastingsorkesteret; dir. Grete Pedersen.
BIS-2391 (73 minutter)
Den eneste gangen jeg møtte Luciano Berio var i Trondheim i September 2002, da han var festivalkomponist der. Han bar allerede den nakkestøtten som er nødvendig for en med kreft i ryggraden. Noen av hans offentlige bemerkninger i løpet av festivalen var ganske spisse (jeg forestiller meg at han må ha hatt kraftige smerter), men han var bare hyggelig i den tiden vi tilbrakte sammen – og uansett hvor bryskt han uttrykte seg for de voksne, var han ett stort smil da Trondheims småbarn stilte seg opp for å spille hans 34 duoer for to fioliner for ham. Han døde i mai året etter.
Coro per voci ed strumenti (1975–76) er en timelang ekstravaganse som ville vært virkelig effektiv i en tredjedel av lengden, men – i det minste for meg – blir den sittende lenger enn den er velkommen. Statistisk er den imidlertid imponerende: ti hver av sopraner, tenorer og basser, og et ensemble på 14 strykere, 15 treblåsere, 11 messingblåsere, to slagverkere, klaver og elektrisk orgel – 84 musikere til sammen, plassert på fire nivåer. Den tonesetter Neruda og andre, anonyme tekster i en serie på 31 satser, ingen av dem mer enn seks minutter lange, og de fleste mye kortere.
Musikken svinger mellom øyeblikk av sanselig følsomhet og eksplosjoner av forbløffende kraft, fra kammermusikalske passasjer til symfoniske; den kan være bevisst stygg og gli over i det sødmefylte, og omvendt. Den kan utfolde seg melodisk eller hoppe fremover i minimalistisk chant, nesten middelaldersk i sin strenghet. Den kan være lekende. Enkelte ganger virker det som den parodierer seg selv, og like fort blir den alvorlig som et politiavhør. Og selv om jeg synes verket som helhet er for langt, er det aldri kjedelig: det er alltid noe som pirrer øret.
Selv om Berio ble ansett som en ledende modernist, er ikke Coro atonal – den er tonal, men bare i bittesmå, usammenhengende fragmenter, noe som gjør den tonalt statisk. Vel, det viktigste tonaliteten lar deg gjøre er å utvikle en fortelling; uten tonalitet blir musikken et ritual.
Og ritualer er trosartikler; hvis du ikke deler troen på systemet, forblir du en outsider. Der er det Coro og tilsvarende verk faller i bakken: uten et narrativ som kan engasjere tilhøreren, kan de ikke fylle lengden – du kan føle ekte glede ved et kaleidoskop, men du tar det ikke med deg på ferie.
Jeg tror at hvis Berio hadde klippet partituret ned til tre adskilte stykker – for eksempel Coro I, Coro II og Coro III – ville hvert av dem hatt større nedlagsfelt enn hele partituret. Alene kunne Coro fylt denne SACD-en, men våre musikere legger sjenerøst til Berios samtidige Cries of London for åtte stemmer, dets 14 minutter delt inn i syv korte satser som tonesetter gateselgere og virvler mellom modernistisk alvor og liksom-lettsinn. (Komponister har lenge vært fascinert av slikt. Den danske komponisten Vagn Holmboe (1909-96) var en nær venn av meg, men noe som grep meg lenge før vi møttes var at han utga en bok med Danske Gaderåb – det sa meg at han måtte være en sympatisk sjel, og det holdt stikk.)
Fremførelsene er oppsiktsvekkende: Grete Pedersen sørger for tolkninger av en rytmisk nøyaktighet som kan måles i nanosekunder, og hennes sangere og musikere leverer virtuost hver og en. BIS har innfanget det hele i superb lyd, og Arnold Whittalls artikkel i CD-heftet fortjener også en takknemlig klapp på skulderen.
Coro var et musikalsk landemerke i sin tid. Det har ikke tålt tidens tann spesielt godt mens smaken har endret seg, men man kan forstå – særlig når den blir presentert så overbevisende som her – hvorfor den gjorde så sterkt inntrykk.
