Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

For å være ærlig: han kalte tonesettingen av Wuthering Heights et «lyrisk drama» heller enn en opera, og denne konfektesken fra 2011 av den danske produsenten/arrangøren Hans Sørensen, er kanskje best når man ser på den som en vokal symfoni fremfor en tradisjonell operasuite. Problemet er at når fokus utelukkende er innstilt på forholdet mellom Cathy og Heathcliff – og Hermanns librettist, Lucille Fletcher (hans kone) bare benyttet Emily Brontës egne ord – mangler verket kontrast. Det er nesten bare langsomt og lyrisk, de lidenskapelige øyeblikkene som åpner og avslutter det omfatter et musikkspenn som raskt begynner å føles karakterløst. Dykk ned i det hvor som helst og du blir imponert av den fyldige orkestreringen og den lidenskapelige vokale musikken, men jeg oppdaget snart at jeg tenkte OK, kom igjen nå, værsåsnill. Det er også noe kikker-aktig ved å lytte til et par som snakker seg gjennom forholdet sitt utenfor det formelle rammeverket i en operaforestilling, og noe visst latterlig ved å høre så intime samtaler til akkompagnement fra fullt symfoniorkester. Når det er sagt: jeg kan ikke forestille meg det bedre fremført: Fuge (herlig navn på en musiker!) og Williams synger praktfullt og Mario Venzago får polert spill fra sine Singapore-musikere. 

Bare strykerne er med i det ledsagende stykket, Sørensens bearbeidelse – også fra 2011 – av Herrmanns eneste strykekvartett, Echoes, komponert i 1965. I et enkelt strekk, bygget over ti deler, er også det overraskende begivenhetsløst, skjønt det kunne vært sjekket ut hvor som helst og bli oppfattet som svært behagelig. Den store bristen i begge verk her, er at de mangler den personligheten som finnes i overflod i Herrmanns filmmusikk. På plussiden, i tillegg til utmerkede fremførelser, er førsteklasses innspillingslyd og David Benedicts velskrevne og informative CD-hefte.